Covid19, Hverdag

August

Jeg burde skrive dagbok hver dag, hver time, hvert minutt, vi burde alle skrive, det skjer for mye på en gang, det er for mange ting å huske, kommer vi til å huske alt vi må huske når vi ser tilbake på dette her? Kommer vi til å se tilbake på dette her? Jeg blar i avisene, overskrifter og fete typer, rad på rad av syke mennesker, sykehussenger, åpne graver, rekker på rekker med utslitt sykehuspersonell, pårørende, etterlatte.

Vi lærer om alt dette i historietimene, om grusomheter og katastrofer menneskeheten er blitt utsatt for, men ingen, og kanskje ikke i Norge, i 2020, hadde vel tenkt at det kunne hende med oss også. Vi er så usårbare, så udødelige, vi har aldri opplevd verken ondskap eller vondskap, ikke på ordentlig, ikke på ekte, ikke som dette. Hver og en av oss har fått utdelt en menneskekropp, et menneskesinn, og kanskje har vi trodd at vi kan leve fritt og gjøre som vi vil, kanskje har vi tegnet oss opp en fremtid, et liv, håp og drømmer, kanskje har vi trodd at vi er vår egen lykkes smed, at vi kan få til alt bare vi jobber hardt nok. Kanskje har ingen av oss tegnet inn pustevansker, væskefylte lunger, åndenød, død.

Vi leste nyheter fra Italia, fra Kina, forstod hvor det bar, isolerte oss litt før alle andre. Gikk bare på butikken en gang hver 10. dag, kastet alle klærne i skittentøyet og dusjet grundig etterpå, før varene ble pakket ut. Iblant vasket vi alle varene før vi satte de på plass. Leste alt vi kom over, dråpesmitte, luftsmitte, uforklarlige videreføringer og ukjente smitteveier. Den kvelden Norge ble stengt hoppet vi i bilen, kjørte til kontorene våre, hentet ut alt vi kunne trenge for en måned eller to. Kjørte hjem igjen. Kastet alle klærne i skittentøyet, dusjet grundig etterpå.

Kanskje har ingen godt av lange perioder med isolasjon. Kanskje var det ikke engang isolasjon, det vi var gjennom, der i kjellerstua og egen hage, med småprat over veien til naboen på trygg avstand, med internett og TV og hverandres selskap og katten. Kanskje burde vi tålt det bedre, kanskje burde jeg tålt det bedre. Kanskje var det summen av belastninger, omstendighetenes omfang, ikke bare smitten, ikke bare ensomheten, ikke bare usikkerheten, men jobben, livet, alt det andre. Mars føltes som en evighet. April, mai, juni og juli forsvant uten at jeg merket det.

Vi kaller den bare smitten. Den brer seg, eller den er på tilbakegang, eller den er kommet til Australia igjen, eller raserer USA. Den kan finnes overalt, på butikken, på bussen, i parkene. Vi har senket skuldrene nå, alle sammen, vi føler oss kanskje tryggere igjen, etter at det gikk så bra med oss i våres. Plutselig ble det sensommer og august, studiestart og rastløs ungdom, og plutselig pekte pilene andre vei igjen. Det er ikke engang lenger nyheter at det er 100.000 døde i Brasil, at det fortsatt dør tusenvis av mennesker i USA hver dag, at sykdommen fortsatt er den samme grusomme som den alltid har vært. Kanskje gikk vi lei av begrensningene, av ufriheten, av den forstyrrende inngripen i vår frihet, i våre planer, i våre liv. Kanskje er vi igjen tilbake i tilstanden vi var i før, tilstanden vi alltid har vært i, vi idiotiske menneskene: Det kan ikke skje oss. Det kan ikke skje noen vi er glade i. Det kommer til å gå over av seg selv.

Så finner jeg frem masken, lukker avisen med bilder av alle som har møttes i store grupper, ser for meg hvordan smitten fikk spre seg hvis den først var tilstede, lukker øynene, kjenner lungene fylles, pusten bli tung, hodet tømmes og fylles på en gang. Kanskje forstår vi ikke, menneskene, at vi er en del av historien vi også. At det er oss de skal lese om i fremtiden, når smitten kom, om hva vi gjorde, og ikke gjorde, hva vi valgte og ikke valgte, hva vi fant viktig og ikke viktig. Kanskje forstår vi ikke at vår tid er begrenset, at den er dyrebar og skjør, at den er det viktigste vi har.

Jeg burde skrive dagbok hver dag, hver time, hvert minutt, det skjer for mye på en gang, det er for mange ting å huske. Men kanskje var det like godt å glemme litt óg.

Jeg strekker på meg masken, og går.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *