Covid19, Hverdag

August

Jeg burde skrive dagbok hver dag, hver time, hvert minutt, vi burde alle skrive, det skjer for mye på en gang, det er for mange ting å huske, kommer vi til å huske alt vi må huske når vi ser tilbake på dette her? Kommer vi til å se tilbake på dette her? Jeg blar i avisene, overskrifter og fete typer, rad på rad av syke mennesker, sykehussenger, åpne graver, rekker på rekker med utslitt sykehuspersonell, pårørende, etterlatte.

Vi lærer om alt dette i historietimene, om grusomheter og katastrofer menneskeheten er blitt utsatt for, men ingen, og kanskje ikke i Norge, i 2020, hadde vel tenkt at det kunne hende med oss også. Vi er så usårbare, så udødelige, vi har aldri opplevd verken ondskap eller vondskap, ikke på ordentlig, ikke på ekte, ikke som dette. Hver og en av oss har fått utdelt en menneskekropp, et menneskesinn, og kanskje har vi trodd at vi kan leve fritt og gjøre som vi vil, kanskje har vi tegnet oss opp en fremtid, et liv, håp og drømmer, kanskje har vi trodd at vi er vår egen lykkes smed, at vi kan få til alt bare vi jobber hardt nok. Kanskje har ingen av oss tegnet inn pustevansker, væskefylte lunger, åndenød, død.

Vi leste nyheter fra Italia, fra Kina, forstod hvor det bar, isolerte oss litt før alle andre. Gikk bare på butikken en gang hver 10. dag, kastet alle klærne i skittentøyet og dusjet grundig etterpå, før varene ble pakket ut. Iblant vasket vi alle varene før vi satte de på plass. Leste alt vi kom over, dråpesmitte, luftsmitte, uforklarlige videreføringer og ukjente smitteveier. Den kvelden Norge ble stengt hoppet vi i bilen, kjørte til kontorene våre, hentet ut alt vi kunne trenge for en måned eller to. Kjørte hjem igjen. Kastet alle klærne i skittentøyet, dusjet grundig etterpå.

Kanskje har ingen godt av lange perioder med isolasjon. Kanskje var det ikke engang isolasjon, det vi var gjennom, der i kjellerstua og egen hage, med småprat over veien til naboen på trygg avstand, med internett og TV og hverandres selskap og katten. Kanskje burde vi tålt det bedre, kanskje burde jeg tålt det bedre. Kanskje var det summen av belastninger, omstendighetenes omfang, ikke bare smitten, ikke bare ensomheten, ikke bare usikkerheten, men jobben, livet, alt det andre. Mars føltes som en evighet. April, mai, juni og juli forsvant uten at jeg merket det.

Vi kaller den bare smitten. Den brer seg, eller den er på tilbakegang, eller den er kommet til Australia igjen, eller raserer USA. Den kan finnes overalt, på butikken, på bussen, i parkene. Vi har senket skuldrene nå, alle sammen, vi føler oss kanskje tryggere igjen, etter at det gikk så bra med oss i våres. Plutselig ble det sensommer og august, studiestart og rastløs ungdom, og plutselig pekte pilene andre vei igjen. Det er ikke engang lenger nyheter at det er 100.000 døde i Brasil, at det fortsatt dør tusenvis av mennesker i USA hver dag, at sykdommen fortsatt er den samme grusomme som den alltid har vært. Kanskje gikk vi lei av begrensningene, av ufriheten, av den forstyrrende inngripen i vår frihet, i våre planer, i våre liv. Kanskje er vi igjen tilbake i tilstanden vi var i før, tilstanden vi alltid har vært i, vi idiotiske menneskene: Det kan ikke skje oss. Det kan ikke skje noen vi er glade i. Det kommer til å gå over av seg selv.

Så finner jeg frem masken, lukker avisen med bilder av alle som har møttes i store grupper, ser for meg hvordan smitten fikk spre seg hvis den først var tilstede, lukker øynene, kjenner lungene fylles, pusten bli tung, hodet tømmes og fylles på en gang. Kanskje forstår vi ikke, menneskene, at vi er en del av historien vi også. At det er oss de skal lese om i fremtiden, når smitten kom, om hva vi gjorde, og ikke gjorde, hva vi valgte og ikke valgte, hva vi fant viktig og ikke viktig. Kanskje forstår vi ikke at vår tid er begrenset, at den er dyrebar og skjør, at den er det viktigste vi har.

Jeg burde skrive dagbok hver dag, hver time, hvert minutt, det skjer for mye på en gang, det er for mange ting å huske. Men kanskje var det like godt å glemme litt óg.

Jeg strekker på meg masken, og går.

Covid19, Hverdag

Smitten er kommet til øyen

Antall døde i Spania, Italia og Frankrike er alle under 300 per døgn for første gang på veldig lenge. Stemmen i radioen snakker nøktern BBC-britisk, og jeg blir lettet. Så urolig. Jeg ser for meg reaksjonen om jeg kunne tatt opp denne nyhetssendingen, spilt den av for meg selv i fortiden. Det hadde ikke engang behøvd å være langt tilbake i fortiden – januar er bare fire måneder tilbake. Selv da ville jeg hatt vanskelig for å forstå at verden kunne endre seg så mye, så fort. Kanskje hadde jeg hatt vanskelig for å tro det? Jeg skriver dette den 26. april 2020. Nyhetssendingen hørte jeg selv tidligere idag. Kanskje klarer jeg å tro på det. Men jeg klarer likevel ikke helt å forstå det.

Jeg har tatt uken fri fra jobb. Stemplet ut til ferie. Jeg har ikke klart å konsentrere meg noe særlig om jobb. Kanskje er det monotonien i hjemmetilværelsen, manglende skille mellom fritid og jobb, ensomheten i å ikke lenger ha kolleger, det fullstendige fraværet av respons på hva enn jeg velger å foreta meg. Kanskje er jeg overveldet av virkeligheten, av nyhetene, av de stadige oppdateringene, av spekulasjonene om viruset og hvordan det fungerer, om vi kan bli immune, og hvor lenge, om det kan lages vaksine, hvilke akutte og langsiktige skader og komplikasjoner det gir, hvordan man kan unngå smitte. Og av strategiene for samfunnet, alternative måter å møte viruset på, valgene som må tas under usikkerhet og med enorme ringvirkninger uansett om de er riktige eller gale. I Norge stengte vi ned det meste 12. mars, barna sluttet i skole og barnehager, mange virksomheter ble forbudt, for eksempel frisører, og alle ble oppfordret til å holde seg inne så mye som mulig. Overnatting på egne hytter i andre kommuner ble forbudt. I Sverige har de holdt samfunnet åpent lenger, og latt smitten bre om seg. Planen har vært å isolere risikogruppene fra allmennheten. Foreløpig ser planen ut til å ha hatt store konsekvenser. De har rapportert om 2.200 døde så langt, mot Norges 200. De reelle dødstallene kan være høyere – mange byer og land melder om overdødelighet, at langt flere dør enn hva som er vanlig, også langt flere enn hva som er rapportert inn som covid19-dødsfall. I radioen sa de at barna i Spania idag fikk være utendørs for første gang på 42 dager, og at de fremover skal få være ute en time hver dag. Såvidt jeg vet er fremdeles det nordlige Italia stort sett stengt ned, og det samme med mange andre europeiske byer og områder. Aller verst har smitten rammet USA, der man nå har passert 50.000 døde. Presidenten er på fjernsyn hver kveld og lyver, bortforklarer og er fullstendig empatiløs, mens katastrofen vokser og vokser. Mange av de døde, både i USA og ellers, er helsearbeidere som ikke er blitt godt nok beskyttet på jobb. Fremdeles er det usikkerhet om hvor smittsomt viruset er. En immunolog på radio idag sa at han var uenig i at viruset bare smitter ved dråpesmitte og kontakt. Han mente erfaringene så langt viste at det også i praksis smitter ved luftsmitte. Rapporter fra enkelttilfeller rundt om i verden kan tyde på det samme. En person på restaurant som følte seg helt frisk viste seg senere å ha smitten, og smittet ni andre personer som satt nedstrøms fra luftanlegget. Andre i restauranten forble friske. Av 90 personer på et call-senter i Singapore, ble nesten alle i samme rom smittet, mens personer i andre rom forble friske. Vi vet fremdeles ikke hva vi står overfor. Norske barnehager åpnet forrige uke, i morgen skal barna i småskolen begynne igjen, og mange av virksomhetene som ble stengt 12. mars, får lov til å åpne igjen. Det er allerede meldt om barnehager der ansatte er blitt syke, og smitten har spredd seg. Viruset er fremdeles det samme. Menneskekroppen er fremdeles det samme. Når Norge nå skal la viruset spre seg i større grad, må vi vel bare forvente at flere også her vil bli syke? At flere vil dø, og flere vil få langvarige skader?

Også her på øyen er det stadig flere smittede. Første bekreftede smittetilfelle ble meldt 8. april. På en uke var tallet 12-doblet – de to hadde smittet mange i sin omgangskrets. En ny uke senere var tallet doblet – nå var 40 bekreftet smittet. Vi har fått høre av kommunen at ingen er alvorlig syke, men det er uansett for tidlig – de smittede opplever som regel en overgang fra milde symptomer til akutte symptomer først 10-12 dager etter at de først merker smitten. Det betyr at de mange som ble bekreftet smittet fra 10. til 15. april, kan komme til å se tilstanden forverres i løpet av den neste uken. Antagelig må vi regne med at flere også blir bekreftet smittet fremover.

Det er rart å tenke på situasjonen, virkeligheten, på alt vi lever i nå, og hvor fjernt det hadde virket i januar. Hvordan vil verden se ut om nye tre måneder? Vil jeg se tilbake på hvordan jeg nå skriver om viruset da, og være lettet over at alt gikk over så fort? Eller trist over at ting ble så mye verre enn jeg noen gang kunne tro?

Covid19, Hverdag, Samfunn og politikk

Kan det virkelig være sant

Det var februar, det var mars. Jeg våknet morgen etter morgen, vred meg i senga, så på klokka på mobilen, rakk å glemme før jeg kom på hvor jeg var, hva som var skjedd, verden der ute. Kan det virkelig være sant? Kulda trakk inn igjen i kroppen, tanken på at det nå var trukket en strek gjennom historien, med et før og et etter.

Nå er det april, 15. april, og kanskje har vi vent oss til sykdommen allerede. Skjønt – det er kanskje ikke riktig det heller. Kanskje har vi sluttet å tro på den? Vi stålsatte oss i februar, i mars, vi leste om Kina, om Italia, vi leste beskrivelsene av hvordan sykdommen rammet, om feberen, om tørrhosten, om at lungene gradvis ble fylt opp av væske til det ikke lenger var mulig å puste. Om mennesker som trodde de var ok, som tok det som en vanlig forkjølelse, som plutselig ble verre over natten, på kort tid, som ikke engang rakk til sykehuset før det var for sent. Vi leste historier om intensivbehandling, om intubering, om koma, om pustemaskiner og respiratorer. Vi leste om voldsom vekst i antall smittede, om at mennesker falt om på gatene i andre land, om at 67 % av de døde i Italia døde hjemme fordi ambulansene ikke rakk å hente alle som ringte. Historiene er de samme. De finnes fremdeles. Mer enn 100 mennesker i helsevesenet i Italia er døde, noen av dem av selvmord. Europa går tom for smittvernutstyr, ansiktsmasker, hansker, smittefrakker, legene og sykepleierne må bruke samme utstyr i time etter time, gjennom varme, svette økter, uten mat, drikke eller toalettpauser. Vi ser egne opptak av helsepersonell fra flere land, fra USA, fra New York, den hardest rammede byen der, vi hører hjerteskjærende historier fra utmattede sykepleiere og leger. Vi leser om håpløsheten, om håpet, om nederlagene, om sorgen. Mange av de som dør er unge, iallefall relativt unge – mennesker med like mye liv foran seg som de hadde lagt bak seg. De som overlever vet ingen hvordan det går med – det fortelles om varige skader, om pusteproblemer, om hjertetrøbbel, om ødelagte levre og organer, om kognitiv svikt og hjerneproblemer.

Det er lenge siden jeg våknet og ble lamslått av følelsen, lenge siden jeg ble overveldet av inntrykkene, av spørsmålet som ringte igjen og igjen. Kan det virkelig være sant? Døde det 700 mennesker i Italia bare i går? 600 i Spania? Tallene går noen dager opp, noen dager ned. I dag er det nesten 1.500 døde i Frankrike. Men det føles fjernere nå, mer uvirkelig. Land etter land stengte ned, stengte skoler, forbød virksomhet, ba innbyggerne holde seg hjemme. Vi forstod kanskje alvoret før andre. Vi reiste til hytta siste uken i februar, unngikk alle. Jeg var på konferanse i Oslo 5. mars, men var usikker på om jeg skulle reise – kunne smitten være kommet uten at den var oppdaget ennå? Jeg reiste, og vasket meg ustanselig. Den 12. mars ble også Norge stengt ned.

Så slår det meg, når dagene glir forbi, at jeg burde notere mer, av hva vi vet så langt, hva vi tror, hva vi håper. Med tiden vil minnene gli over i hverandre, som de allerede har gjort for alt som har skjedd frem til nå. Så får vi se om jeg husker å fortelle, om jeg klarer, om jeg rekker. Det kan tenkes mange scenarioer for hvordan dette utvikler seg videre. Ikke alle er like lyse. Eller, rettere sagt: Nesten ingen av dem er lyse.

Hverdag

Tirsdag

Det legger seg noe rart, hvitt over landskapet. Kanskje jeg ikke skal kjøre til jobb idag likevel.

Dagmarsplass, Foto, Hverdag

Valestrand Hjellvik FK – Sædalen IL: 7- 0

Vi vant! (Man har lov til å si «vi» når man er folkeregistrert der laget hører til, som jeg nå jo har vært i over en måned.) Det var moro å være på fotballkamp. Litt på grunn av fotballen, og mye på grunn av supportergjengen til Valestrand Hjellvik. De kan ikke ha vært mer enn 10, men hørtes ut som 100. Og de holdt trykket hele veien gjennom. Hvilket vel er mer enn hva man kan si om spillerne. Men til tross for tidvis laber innsats, ble det begivenhetsrikt – Valestrand Hjellvik vant 7 – 0 over Sædalen.

Jeg har ikke blitt superinteressert i fotball siden sist, jeg var mest opptatt av å få testet det nye kameraet på folk i bevegelse. Jeg noterer meg til neste gang at jeg må vurdere plasseringen min for å få en bedre balanse mellom lyse og mørke partier, spesielt hvis det er strålende sol som idag. På den annen side er det jo greit å stå nogenlunde bak mål, sånn at folk har ansiktene vendt mot meg når det skjer ting det er verdt å ta bilde av. (Og ansiktsuttrykkene er jo ofte det morsomme, synes jeg!) I tillegg har jeg lurt på om jeg kan få hentet ut flere detaljer av de mørke partiene med høyere ISO. Jeg får prøve meg frem på neste kamp!

Noen artige fotos ble det vel lell. Her er et utvalg. God fornøyels!

Dagmarsplass, Hverdag

Branntomta

De meldte i morges om brann her i Valestrandsfossen. Huset brant ned til grunnen, men etter hva vi hører kom alt av folk seg ut i behold.

Huset lå fint til rett over fergekaia. På vei til jobb fredag tok jeg bilder av det fine været – og huset, før det brant. Idag passerte jeg samme sted, og tok bilde på det jeg gjettet var omtrent samme sted:

I garasjen stod det en bil som det ikke var stort igjen av. Ved siden av huset stod en tilhenger der metallet hadde bøyd seg av varmen. Man kan ikke annet enn å bli ydmyk over kreftene som er involvert, og håpe man aldri opplever noe lignende.

Dagmarsplass, Helland, Hverdag

Uke 3 & 4 – Påske, Helland, Våtrom

Kanskje hadde mormor rett, de gangene hun lente seg frem i stolen og kikket på meg over brillene mens vi spilte kort, femhundre, hun vant nesten alltid, men det gjorde ikke noe, det var fint å spille kort, og noen ganger vant jeg jo jeg også, kanskje hadde hun rett når hun så på meg og sa at tiden, den går fortere jo eldre man blir.