Covid19, Hverdag

Smitten er kommet til øyen

Antall døde i Spania, Italia og Frankrike er alle under 300 per døgn for første gang på veldig lenge. Stemmen i radioen snakker nøktern BBC-britisk, og jeg blir lettet. Så urolig. Jeg ser for meg reaksjonen om jeg kunne tatt opp denne nyhetssendingen, spilt den av for meg selv i fortiden. Det hadde ikke engang behøvd å være langt tilbake i fortiden – januar er bare fire måneder tilbake. Selv da ville jeg hatt vanskelig for å forstå at verden kunne endre seg så mye, så fort. Kanskje hadde jeg hatt vanskelig for å tro det? Jeg skriver dette den 26. april 2020. Nyhetssendingen hørte jeg selv tidligere idag. Kanskje klarer jeg å tro på det. Men jeg klarer likevel ikke helt å forstå det.

Jeg har tatt uken fri fra jobb. Stemplet ut til ferie. Jeg har ikke klart å konsentrere meg noe særlig om jobb. Kanskje er det monotonien i hjemmetilværelsen, manglende skille mellom fritid og jobb, ensomheten i å ikke lenger ha kolleger, det fullstendige fraværet av respons på hva enn jeg velger å foreta meg. Kanskje er jeg overveldet av virkeligheten, av nyhetene, av de stadige oppdateringene, av spekulasjonene om viruset og hvordan det fungerer, om vi kan bli immune, og hvor lenge, om det kan lages vaksine, hvilke akutte og langsiktige skader og komplikasjoner det gir, hvordan man kan unngå smitte. Og av strategiene for samfunnet, alternative måter å møte viruset på, valgene som må tas under usikkerhet og med enorme ringvirkninger uansett om de er riktige eller gale. I Norge stengte vi ned det meste 12. mars, barna sluttet i skole og barnehager, mange virksomheter ble forbudt, for eksempel frisører, og alle ble oppfordret til å holde seg inne så mye som mulig. Overnatting på egne hytter i andre kommuner ble forbudt. I Sverige har de holdt samfunnet åpent lenger, og latt smitten bre om seg. Planen har vært å isolere risikogruppene fra allmennheten. Foreløpig ser planen ut til å ha hatt store konsekvenser. De har rapportert om 2.200 døde så langt, mot Norges 200. De reelle dødstallene kan være høyere – mange byer og land melder om overdødelighet, at langt flere dør enn hva som er vanlig, også langt flere enn hva som er rapportert inn som covid19-dødsfall. I radioen sa de at barna i Spania idag fikk være utendørs for første gang på 42 dager, og at de fremover skal få være ute en time hver dag. Såvidt jeg vet er fremdeles det nordlige Italia stort sett stengt ned, og det samme med mange andre europeiske byer og områder. Aller verst har smitten rammet USA, der man nå har passert 50.000 døde. Presidenten er på fjernsyn hver kveld og lyver, bortforklarer og er fullstendig empatiløs, mens katastrofen vokser og vokser. Mange av de døde, både i USA og ellers, er helsearbeidere som ikke er blitt godt nok beskyttet på jobb. Fremdeles er det usikkerhet om hvor smittsomt viruset er. En immunolog på radio idag sa at han var uenig i at viruset bare smitter ved dråpesmitte og kontakt. Han mente erfaringene så langt viste at det også i praksis smitter ved luftsmitte. Rapporter fra enkelttilfeller rundt om i verden kan tyde på det samme. En person på restaurant som følte seg helt frisk viste seg senere å ha smitten, og smittet ni andre personer som satt nedstrøms fra luftanlegget. Andre i restauranten forble friske. Av 90 personer på et call-senter i Singapore, ble nesten alle i samme rom smittet, mens personer i andre rom forble friske. Vi vet fremdeles ikke hva vi står overfor. Norske barnehager åpnet forrige uke, i morgen skal barna i småskolen begynne igjen, og mange av virksomhetene som ble stengt 12. mars, får lov til å åpne igjen. Det er allerede meldt om barnehager der ansatte er blitt syke, og smitten har spredd seg. Viruset er fremdeles det samme. Menneskekroppen er fremdeles det samme. Når Norge nå skal la viruset spre seg i større grad, må vi vel bare forvente at flere også her vil bli syke? At flere vil dø, og flere vil få langvarige skader?

Også her på øyen er det stadig flere smittede. Første bekreftede smittetilfelle ble meldt 8. april. På en uke var tallet 12-doblet – de to hadde smittet mange i sin omgangskrets. En ny uke senere var tallet doblet – nå var 40 bekreftet smittet. Vi har fått høre av kommunen at ingen er alvorlig syke, men det er uansett for tidlig – de smittede opplever som regel en overgang fra milde symptomer til akutte symptomer først 10-12 dager etter at de først merker smitten. Det betyr at de mange som ble bekreftet smittet fra 10. til 15. april, kan komme til å se tilstanden forverres i løpet av den neste uken. Antagelig må vi regne med at flere også blir bekreftet smittet fremover.

Det er rart å tenke på situasjonen, virkeligheten, på alt vi lever i nå, og hvor fjernt det hadde virket i januar. Hvordan vil verden se ut om nye tre måneder? Vil jeg se tilbake på hvordan jeg nå skriver om viruset da, og være lettet over at alt gikk over så fort? Eller trist over at ting ble så mye verre enn jeg noen gang kunne tro?

Covid19, Hverdag, Samfunn og politikk

Kan det virkelig være sant

Det var februar, det var mars. Jeg våknet morgen etter morgen, vred meg i senga, så på klokka på mobilen, rakk å glemme før jeg kom på hvor jeg var, hva som var skjedd, verden der ute. Kan det virkelig være sant? Kulda trakk inn igjen i kroppen, tanken på at det nå var trukket en strek gjennom historien, med et før og et etter.

Nå er det april, 15. april, og kanskje har vi vent oss til sykdommen allerede. Skjønt – det er kanskje ikke riktig det heller. Kanskje har vi sluttet å tro på den? Vi stålsatte oss i februar, i mars, vi leste om Kina, om Italia, vi leste beskrivelsene av hvordan sykdommen rammet, om feberen, om tørrhosten, om at lungene gradvis ble fylt opp av væske til det ikke lenger var mulig å puste. Om mennesker som trodde de var ok, som tok det som en vanlig forkjølelse, som plutselig ble verre over natten, på kort tid, som ikke engang rakk til sykehuset før det var for sent. Vi leste historier om intensivbehandling, om intubering, om koma, om pustemaskiner og respiratorer. Vi leste om voldsom vekst i antall smittede, om at mennesker falt om på gatene i andre land, om at 67 % av de døde i Italia døde hjemme fordi ambulansene ikke rakk å hente alle som ringte. Historiene er de samme. De finnes fremdeles. Mer enn 100 mennesker i helsevesenet i Italia er døde, noen av dem av selvmord. Europa går tom for smittvernutstyr, ansiktsmasker, hansker, smittefrakker, legene og sykepleierne må bruke samme utstyr i time etter time, gjennom varme, svette økter, uten mat, drikke eller toalettpauser. Vi ser egne opptak av helsepersonell fra flere land, fra USA, fra New York, den hardest rammede byen der, vi hører hjerteskjærende historier fra utmattede sykepleiere og leger. Vi leser om håpløsheten, om håpet, om nederlagene, om sorgen. Mange av de som dør er unge, iallefall relativt unge – mennesker med like mye liv foran seg som de hadde lagt bak seg. De som overlever vet ingen hvordan det går med – det fortelles om varige skader, om pusteproblemer, om hjertetrøbbel, om ødelagte levre og organer, om kognitiv svikt og hjerneproblemer.

Det er lenge siden jeg våknet og ble lamslått av følelsen, lenge siden jeg ble overveldet av inntrykkene, av spørsmålet som ringte igjen og igjen. Kan det virkelig være sant? Døde det 700 mennesker i Italia bare i går? 600 i Spania? Tallene går noen dager opp, noen dager ned. I dag er det nesten 1.500 døde i Frankrike. Men det føles fjernere nå, mer uvirkelig. Land etter land stengte ned, stengte skoler, forbød virksomhet, ba innbyggerne holde seg hjemme. Vi forstod kanskje alvoret før andre. Vi reiste til hytta siste uken i februar, unngikk alle. Jeg var på konferanse i Oslo 5. mars, men var usikker på om jeg skulle reise – kunne smitten være kommet uten at den var oppdaget ennå? Jeg reiste, og vasket meg ustanselig. Den 12. mars ble også Norge stengt ned.

Så slår det meg, når dagene glir forbi, at jeg burde notere mer, av hva vi vet så langt, hva vi tror, hva vi håper. Med tiden vil minnene gli over i hverandre, som de allerede har gjort for alt som har skjedd frem til nå. Så får vi se om jeg husker å fortelle, om jeg klarer, om jeg rekker. Det kan tenkes mange scenarioer for hvordan dette utvikler seg videre. Ikke alle er like lyse. Eller, rettere sagt: Nesten ingen av dem er lyse.