Foto, Hverdag

De siste dagers begivenheter

Jeg er mindre støl idag enn i går, og det er igrunn helt greit. Men det var jommen fint å være støl også! For jeg var støl fordi jeg, da jeg var ute og gikk tur, fikk det for meg at jeg skulle se om jeg kunne jogge litt. Og det kunne jeg! I særs korte strekk og i varierende tempo, men det gikk bra. Hurra! Etter prolapsen i 2011 har ryggen gjort vondt de gangene jeg har prøvd meg på noe sånt, men kanskje det nå går bedre? Jeg gleder meg til å prøve igjen. Bare jeg blir litt mindre støl først..

På søndag fikk jeg omsider solgt dronen min, og bestilt en ny, og den kom på tirsdag. Egentlig hadde jeg ikke tid til å teste den før på lørdag, men i går klarte jeg ikke vente lenger. Så jeg busset meg til Ekeberg, og duret i vei. Det var mer vind enn jeg er komfortabel med, men jeg fant et nogenlunde lunt sted.

Det skinner gjennom på alle måter at den nye drona er rettet mer mot forbrukermarkedet enn den gamle – man trenger egentlig ikke kunne noe eller forstå noe for å kunne verken fly den eller kontrollere den ellers. Og det er igrunn greit, for jeg vil ha mer fokus på foto og video enn på selve flyingen. Man kobler mobilen til håndkontrolleren, og får live-video, kart og flydata direkte på skjermen (inkludert høyde, hastiget, GPS-dekning, og den slags). Via håndkontrolleren kan man også starte og stoppe videoopptak og ta bilder underveis. Hvilket i utgangspunktet er bra, så slipper man 25-minutter lange videoer man må lete og lete i for å finne det man egentlig skulle filme, men som også kan være dumt (for eksempel ved at et av klippene jeg trodde jeg filmet i går, og gledet meg til å se, må ha vært gjort i en periode hvor jeg har glemt å sette kameraet på opptak). Men det er vel sånt man lærer av.

DJI_0025_1

Foreløpig ser det ut til at den leverer helt glimrende greier både av foto og video – bildene kommer tilogmed i rå-format! Jeg gleder meg til å teste den på et litt mer fotogent sted enn Ekeberg-sletta. (Og skulle gjerne gjort noen flyvninger i byen, som jeg gjorde med den gamle, før de nye drone-reglene trådte i kraft fra nyttår av.)

Og ellers går det også smått fremover med søknaden og prosjektbeskrivelsen. Jeg prøver å få gjort litt hver dag, men med annenhver dag skrivedag og fridag, sånn at jeg ikke skal få helt overload. Dette med å ikke ane hvor lista ligger er utfordrende. Men jeg ville vel vært fylt nogenlunde til randen med selvtvil og pessimisme uansett, så det er vel bare å ignorere det meste av sånt og gjøre så godt man kan.

Og nå skal jeg på jobb. Hadet!

Hverdag

Innfall og ingenting

1: Så stopper jeg opp, i Karl Johan, på vei til banken med sparrebøssa mi, midt i det uregjerlige mylderet av mennesker i bevegelse, og bare stirrer. På ansiktene, på kroppene, på farten og tempoet, og på de sammenbitte fjesene. På rynkene i panna, på de strenge øynene, på de stramme, engstelige leppene. Er de sånn alle sammen? tenker jeg, mens jeg sakte begynner å gå igjen. Er det ingen som er glade her? Så kjenner jeg etter på meg selv, på grepet om bæreposen, på de høyt hevede skuldrene, på musklene i magen og bena og alt jeg strammer og kniper. På den rynkete panna, på de strenge øynene, på den sammenbitte munnen. Hvorfor er jeg så stressa, da? Jeg har det da vel bra nok, jeg? Banken er der nede, jeg har nesten alt jeg vil av tid. Så går jeg videre nedover bakken, kjenner foten gripe om jorda for hvert skritt jeg tar, ser vinden rive i trærne og småfugler tasse forbi. Og smiler fint for meg selv.

2: Det er ingenting spennende å lese om, dette her, det er bare hverdag. Det er bare ingenting. Men dette er ikke en blogg som er laget fordi noen skal lese den. Den er laget fordi jeg skal skrive den. Så da blir det ting som dette her. Innfall og ingenting. Og derfor heter den som den gjør. I mellomtiden. Jeg har savnet å skrive, savnet å tenke, savnet å knote. Det er det jeg gjør mest av her. Knoter. Men det er greit. Vi knoter litt, alle sammen. Og det gjør ingenting. Det er sannsynligvis mest interessant for de interesserte. Jeg er interessert, jeg. Det holder, det.

3: I den kveldsmørke vannpytten utenfor vinduet ser jeg regndråpene dundre i mål. Noen ganger når det regner tenker jeg på at vi bor på en planet, en runding i verdensrommet, helt lik alle de andre rundingene i verdensrommet, bortsett fra at her er det liv. Her er det regn, og skyer og sol og snø og vind og akkurat passe blanding av ting i atmosfæren til at både vi og andre ting kan leve. Hadde en mikroskopisk bit, en milliontedels milliontedels av hva som helst av alt dette eksistert på en annen planet når vi landet på den med roverne våre eller svevet forbi i bane, hadde vi blitt henrykte. Tenk på alt vi har fått, akkurat her hvor vi bor, da. Tenk på at vi kan puste! Tenk på alt som skal til for at alt henger sammen med alt. Det er rart å bo på en planet som det er liv på. Det er ganske flaks at det ble akkurat sånn. Men det er ganske fint også. Det er det jeg tenker på, når det regner i vannpytten utenfor vinduet. Det er fint å bo på en planet hvor det regner, og hvor det lever, og hvor man kan puste. Det hadde ikke trengt å bli sånn. Men det ble det. Hurra!

Hverdag

På en mandag

Det var bare spørsmål om å justere litt på en nettside jeg har laget for noen for lenge siden. Jeg har jo egentlig sluttet med sånt, for det ble for mye med fulltidsjobb og eget firma ved siden av og alt annet som skjer.

Men det er gøy, og jeg kjenner at jeg savner dette her, programmering og å skape ting og å finne gode løsninger og å gjøre folk fornøyd og å levere raskt og merke at jeg overrasker positivt. Kanskje jeg må se om jeg kan holde på litt ved siden av jobben likevel, og heller bare prøve å unngå de aller største oppdragene?

Hverdag

I morgen skal jeg ta bilder av ingenting

Jeg har ingenting å skrive om, men det gjør ikke noe, har jeg kommet frem til, for det er jo ingen som vet om denne bloggen likevel, så da passer det jo egentlig ganske fint.

Det begynte med at bagasjen min ble borte. Jeg var sistemann ut av flyet, og gikk sakte gjennom terminalbygget, langs rekkverkene og de store vinduene med utsikt ned til utenlandsterminalen. Jeg kan aldri huske å ha sett den så tom før. Utenfor var det mørkt, og de mangefargede flyplasslysene som omringer taksebaner, parkeringsplasser og kjøreløyper blinket som et særdeles stort vertikalutfordret juletre.

Vel nede ved bagasjebåndene stod det på skjermen at all bagasje fra mitt fly var kommet. Jeg ventet litt, speidet litt, og studerte kolliene som gled forbi på båndet. Jeg kunne ikke se min koffert noe sted. Jeg gikk sakte i motsatt retning av båndet, og kunne fremdeles ikke se den. Men så jeg ikke noen av de andre koffertene og baggene for annen gang? Jeg turte ikke være helt sikker, og gjorde enda en runde. Kofferten min var ingensteds å se.

Planen var å ta kameraet mitt ut av kofferten før jeg sjekket inn. Det er så tungt, så jeg har det ofte i kofferten når jeg reiser rundt med kofferten med meg. Denne gangen hadde jeg glemt det helt – frem til nå. En time senere småløp jeg til flytoget med en Property Irregularity Report i hånda og håpet at kofferten min ville komme til rette dagen etter.

Tre dager senere satt jeg på kontoret og kjente klumpen i magen vokse. Hvis kofferten bare var glemt igjen, burde den ikke ha dukket opp innen nå? Kunne den være forsvunnet på ordentlig, med både bagasje og kamerautstyret mitt inni? Kameraet har stort sett ligget i fred i kurven i bokhylla i noen år nå. Jeg har aldri helt skjønt hvordan det ble sånn. Før bar jeg det med meg overalt, tok bilder av hva som helst, hvem som helst, hele tiden – sånn føles det iallefall nå. Når døde gnisten? Hvor ble den av? Jeg husker gleden av å høre og kjenne lukkeren slå, tanken på å fange lyset på bildebrikken, spenningen i å se akkurat hvilket øyeblikk som ble lagret. Utfordringen i å komponere bildet, tenke lys, skygger, farger, linjer, og hele tiden mens landskap, folk og jeg selv flyttet på meg. Gleden av å kunne se på bildene at menneskene jeg fotograferte slappet av med meg, gleden av å kunne se på bildene at selv fine landskap ble enda vakrere når akkurat de rette tingene ble inkludert og de rette tingene ble utelatt.

Jeg tar fremdeles bilder iblant, og det var jo derfor jeg hadde det med på tur også. Men skal det ikke mer til før jeg finner det frem og peker det mot noen eller noe nå for tiden?

Jeg satt der, på kontoret mitt, og lurte på hvor både bagasjen og kameraet mitt var blitt av. Var det slutt på ordentlig nå? tenkte jeg, og kjente at jeg ikke likte tanken. Hvis kameraet mitt ble borte måtte jeg vel kjøpe meg et nytt? Det er jo meg, jeg er jo han som tar bilder! Eller er jeg ikke det lenger? Ville det være like greit å la være?

Av og til gjør jeg opptelling over hvem jeg tror jeg er. Jeg tenker på hva jeg liker å gjøre, hva jeg kan og får til, hvem jeg kjenner og omgås, og danner meg et bilde av hvem jeg er. I stunder som dette slår det meg hvor upresist det hele er. Hvor forsinket. Jeg tenker på meg selv som en som liker å ta bilder. Men tar jeg fortsatt bilder? Jeg tenker på meg selv som en som spiller piano og gitar. Men hvor ofte klimprer jeg på dem for tiden, og hvor mye står de bare der og støver? Når jeg lister opp tingene jeg faktisk bruker tiden min på, i hverdagen og på det jevne, ender jeg opp med å være han som går på jobb og som hører samme lydbok igjen og igjen, som samler rare kopper og BBB-reoler.

Så da kjente jeg litt ekstra på at jeg savnet å ta bilder. At jeg håpet kameraet dukket opp igjen, fordi det ville blitt så veldig, veldig trist uten. At hvis det dukket opp igjen, ville jeg begynne å ta flere bilder igjen. Kanskje spiller det ingen rolle av hva, eller av hvem. Kanskje er mye av gleden utfordringen i å ramme inn et motiv på den beste måten, uansett hva det er. Kanskje er mye av gleden å kunne ta bilde av hva som helst, og se hva det blir til. Kanskje er mye av gleden at når jeg har med meg kameraet, så ser jeg omgivelsene rundt meg på en helt annen måte enn når jeg ikke har det med. Så kan jeg stoppe og glane på den steinveggen en stund, eller studere linjene i veien ned mot sjøen, eller se varmen i kveldslyset som strekker seg ned langs hele gata og treffer meg helt i enden, og tenke og kjenne at verden er ganske fin, bare fordi den er som den er.

Senere samme ettermiddag ringte de fra flyplassen, og hadde funnet igjen bagasjen. Jeg har fått igjen kameraet. Så nå hviler det bare på meg. I morgen skal jeg gå ut og ta bilder – av ingenting!