Covid19, Hverdag, Samfunn og politikk

Kan det virkelig være sant

Det var februar, det var mars. Jeg våknet morgen etter morgen, vred meg i senga, så på klokka på mobilen, rakk å glemme før jeg kom på hvor jeg var, hva som var skjedd, verden der ute. Kan det virkelig være sant? Kulda trakk inn igjen i kroppen, tanken på at det nå var trukket en strek gjennom historien, med et før og et etter.

Nå er det april, 15. april, og kanskje har vi vent oss til sykdommen allerede. Skjønt – det er kanskje ikke riktig det heller. Kanskje har vi sluttet å tro på den? Vi stålsatte oss i februar, i mars, vi leste om Kina, om Italia, vi leste beskrivelsene av hvordan sykdommen rammet, om feberen, om tørrhosten, om at lungene gradvis ble fylt opp av væske til det ikke lenger var mulig å puste. Om mennesker som trodde de var ok, som tok det som en vanlig forkjølelse, som plutselig ble verre over natten, på kort tid, som ikke engang rakk til sykehuset før det var for sent. Vi leste historier om intensivbehandling, om intubering, om koma, om pustemaskiner og respiratorer. Vi leste om voldsom vekst i antall smittede, om at mennesker falt om på gatene i andre land, om at 67 % av de døde i Italia døde hjemme fordi ambulansene ikke rakk å hente alle som ringte. Historiene er de samme. De finnes fremdeles. Mer enn 100 mennesker i helsevesenet i Italia er døde, noen av dem av selvmord. Europa går tom for smittvernutstyr, ansiktsmasker, hansker, smittefrakker, legene og sykepleierne må bruke samme utstyr i time etter time, gjennom varme, svette økter, uten mat, drikke eller toalettpauser. Vi ser egne opptak av helsepersonell fra flere land, fra USA, fra New York, den hardest rammede byen der, vi hører hjerteskjærende historier fra utmattede sykepleiere og leger. Vi leser om håpløsheten, om håpet, om nederlagene, om sorgen. Mange av de som dør er unge, iallefall relativt unge – mennesker med like mye liv foran seg som de hadde lagt bak seg. De som overlever vet ingen hvordan det går med – det fortelles om varige skader, om pusteproblemer, om hjertetrøbbel, om ødelagte levre og organer, om kognitiv svikt og hjerneproblemer.

Det er lenge siden jeg våknet og ble lamslått av følelsen, lenge siden jeg ble overveldet av inntrykkene, av spørsmålet som ringte igjen og igjen. Kan det virkelig være sant? Døde det 700 mennesker i Italia bare i går? 600 i Spania? Tallene går noen dager opp, noen dager ned. I dag er det nesten 1.500 døde i Frankrike. Men det føles fjernere nå, mer uvirkelig. Land etter land stengte ned, stengte skoler, forbød virksomhet, ba innbyggerne holde seg hjemme. Vi forstod kanskje alvoret før andre. Vi reiste til hytta siste uken i februar, unngikk alle. Jeg var på konferanse i Oslo 5. mars, men var usikker på om jeg skulle reise – kunne smitten være kommet uten at den var oppdaget ennå? Jeg reiste, og vasket meg ustanselig. Den 12. mars ble også Norge stengt ned.

Så slår det meg, når dagene glir forbi, at jeg burde notere mer, av hva vi vet så langt, hva vi tror, hva vi håper. Med tiden vil minnene gli over i hverandre, som de allerede har gjort for alt som har skjedd frem til nå. Så får vi se om jeg husker å fortelle, om jeg klarer, om jeg rekker. Det kan tenkes mange scenarioer for hvordan dette utvikler seg videre. Ikke alle er like lyse. Eller, rettere sagt: Nesten ingen av dem er lyse.