Ad interim betyr «i mellomtiden». Min gamle blogg ble hacket og forsvant, og tanken med denne bloggen var at den skulle eksistere nettopp i mellomtiden, frem til min egentlige blogg kom på bena igjen.
Så innså jeg at jeg sjelden eller aldri blogget mer, selv om jeg liker å skrive, liker å blogge. Etter noen runder med meg selv innså jeg at det kanskje hang sammen med dette: At alt jeg skrev var søkbart. De som googlet meg fikk opp bloggen min som første treff. Skrivesperren hang kanskje litt sammen med tanken på at hvem som helst – potensielle arbeidsgivere, kolleger, mennesker på internett – i all overskuelig fremtid ville få opp det jeg liret av meg om min egen navle på en dårlig kveld i 2010.
Så dermed er denne bloggen et eksperiment. De som leser den vet antagelig hvem jeg er og hva jeg heter. Klarer jeg samtidig å skrive den sånn at de som bare vet hva jeg heter ikke får den i fleisen når de googler meg? Går det an å være offentlig anonym i 2017, sånn man var det i 2007?
Det er iallefall verdt et forsøk.
Bloggen er antagelig mest interessant for de interesserte. Og knapt nok dem. Jeg skriver fordi jeg liker å skrive, og bryr meg ikke så mye om det er noe som er verdt å lese. Velkommen er du like fullt.
Eksperimentet pågår så lenge jeg har lyst til det, og bloggen får ligge ute så lenge – eller, med andre ord: i mellomtiden.
Dersom et innlegg er beskyttet med passord, er passordet fornavnet mitt.