Foto

Kveld og morgen

Helland.
Mot Ålesund.
Engsetdalsvatnet.
Blåmeis.
Kjøttmeis.
Blåmeis.
Tverrheiane.
Kjøttmeis.
Dagmarsplass

Uke 1: En reser til å skifte av meg våte klær

Det er både rart og ikke rart at den første uka her er over allerede. Jeg kom tirsdag kveld, så egentlig har det jo ikke gått en hel uke engang. Likevel føles det som en evighet siden jeg var i Oslo. Det føles som at det har skjedd en hel masse, og at det ikke har skjedd noen ting, samtidig.

Jeg har vært på fjelltur, og oppdaget nye stier, ny utsikt, og funnet steder jeg gleder meg til jeg kommer tilbake til (neste gang skal jeg gå motsatt vei, opp bratta til Hånipa og så den slakere skogsbilveien ned igjen!). Jeg har vært på bytur (for å levere leiebil), og samtidig kjøpt meg månedskort til kollektivtransporten. Så, da har jeg også fått kjørt min første busstur som pendler, i den grad det er månedskortet som gjør meg til dét. Jeg er spent på hvordan det blir å gjøre reisen to ganger om dagen.

Jeg har også fått pakket ut veldig mye av det jeg har hatt med meg fra Oslo, både på den siste turen og på turene før. Hovedmålet mitt har vært å få kommet såpass på plass at jeg kan ha en ok hverdag her når jeg begynner i ny jobb på mandag, og det har jeg klart. Jeg har fått sortert og installert meg i skapene på soverommet sånn at klærne jeg trenger og bruker er lett tilgjengelig, og de tingene jeg kanskje ikke trenger ligger lenger unna. Jeg har fått pakket ut av pappeskene som stod midt på stuegulvet, plassert ting litt her og der og på lure steder, pluss fylt nesten to pappesker med ting som skal til bruktbutikken.

Som en del av dette har jeg også fått kommet i mål med et annet mål for uka, nemlig å få på plass hyller og kommoder her og der. Så, det har blitt en dobbel BBB + topphylle på soverommet, en dobbel BBB + topphylle under trappa ned til do, og en enkelt BBB med topphylle i stua (endelig får jeg utbytte for min BBB-fase forrige vinter..!). Alle unntatt den i stua måtte sages til for å passe med skråtak. Det var gøy. Også er det moro å lage systemer, ordne og organisere, lage en plan. Prøve å tenke på hva som brukes ofte, og bør være lett tilgjengelig, og hva som brukes sjeldnere, og kan oppbevares mer bortgjemt. Så vet jeg jo at systemet kommer til å ryke første sekund med hverdag, når jeg legger ting her og der og overalt, men det får holde så lenge det holder.

Et tredje mål har vært å få sortert ting på plass på kjøkkenet. Det skulle gjøres idag, og det har blitt gjort litt, men det er fortsatt en del som gjenstår.

Alt dette har jo først og fremst vært kortsiktig innsats for å få ting til å gå rundt når jeg drukner i ny jobb og hverdag fra mandag av. Men jeg har også begynt på noen litt langsiktige greier.

Det skulle komme noen på befaring på torsdag for å vurdere mulighet for skyvedørsgarderobe på soverommet. De dukket aldri opp, svarte ikke på telefon, og har ikke ringt tilbake selv om jeg la igjen melding på svareren. Jeg har gitt dem opp. I stedet har jeg kontaktet tre-fire andre leverandører, hvor to har svart allerede. Forhåpentligvis får vi garderobeskap fra vegg til vegg under skråtaket på soverommet, og langt mer lagringsplass enn idag. Jeg er spent på å se priser og praktisk-tekniske løsninger.

I tillegg har jeg kontaktet byggfolkene som i fjor høst ga oss priser på å bytte ut en del vinduer. Det som haster mest nå er å få byttet verandadør på soverommet. Glasset var punktert da vi tok over, men nå har det sprukket i tillegg. Det trekker ganske godt derfra når rullgardinen er oppe, og i tillegg er det ikke så veldig pent. Vi har lyst til å bytte ut den to meter brede gulv-til-tak-glassdøra med en enkeltdør og et vindu i en stil som passer huset bedre. De ga oss en hyggelig pris sist, så det blir spennende å se om de fortsatt står ved den.

Og sist men ikke minst har det vært folk på befaring for å vurdere muligheten for å bygge på huset. Jeg kan skrive (og prate) i evigheter om dét, om alternativene, fordeler og ulemper, så jeg skal ikke begynne her og nå. Men de var hyggelige, virket positive, og Prosjekt Tilbygg har gått fra å være famling uten å vite helt hva som er mulig og ikke, til å iallefall bli litt mer realitetsorientert. Det blir nok et prosjekt mer på sikt, men det er fint å vite litt mer om hva som går an, hva ting koster, og at sånt i det hele tatt går an.

I tillegg synes jeg at jeg har begynt å «bo meg inn» ganske godt her. Når jeg balanserer meg over trappehullet til kjelleren for å hente noe i hyllene, griper jeg automatisk i håndtaket uten å famle etter det først. Jeg har sluttet å se etter lysbryteren på feil side av kjøkkendøra. Jeg kjenner igjen flere av lydene i huset (klapringen fra kjøkkenet er ventilen som slår i vinden, og sildringen på soverommet er (etter beste skjønn) på utsiden av huset, og ikke inni). Og jeg og huset har kommet inn i en slags rytme – trekke opp rullgardinen på soverommet om morgenen, skru opp varmepumpa på veg til badet, tallerkenen og kaffekoppen på fast plass på kjøkkenbenken når de ikke brukes, sånne ting. Jeg liker meg så godt i dette huset. Det har jeg gjort hele tiden. Jeg er spent på hvordan det blir å bo her.

Det har vært en fin første uke. Og en ganske uvanlig en, antar jeg – med flytting, sortering, og ikke minst dagene «fri». Neste uke begynner et nytt liv, med ny jobb, nye kolleger, ny reisevei, nye rutiner, nytt alt. Det blir også spennende. Målet for neste uke er å overleve alt sammen, gjøre så godt jeg kan i ny jobb, la meg selv hvile utenom arbeidstid, og å ta alt annet som en bonus. Ja, og å lære meg mer om hvordan man kler seg i denne landsdelen for å ikke være konstant gjennomvåt nederst på buksa, da. Hvis noen har tips, tar jeg dem gjerne imot. I mellomtiden er jeg blitt en reser til å skifte av meg våte klær.

Sånn som dette ser det ut i huset etter uke 1:


Dagmarsplass

Å grave frem en septiktank

Det er mange ting man får sette seg inn i når man bor i et hus. Neste uke kommer de for eksempel for å tømme septiktanken. Det vet jeg fordi de forrige uke ringte og fortalte at de kommer for å tømme septiktanken. Men, sa de. Men lokket må graves frem før vi kommer. Lokket? svarte jeg.

Så, med hjelpsomme innspill fra forrige eier av huset har jeg avdekket lokket til residensens oppsamler. Det ligger just under plenen ved siden av biloppstillingsplassen, og er markert med to striper på muren.

Og siden jeg nå noterer det her, så finner jeg det sikkert igjen om to år, når de kommer neste gang.

 

Dagmarsplass

Bildene i trappa

Det er så mange ting jeg liker med dette huset. En av dem er trappa fra første til annen etasje. Den er blå, som gulvet i stua og gulvet oppe, både i trinnene og på rekkverket. De grove tømmerveggene er okergule, og på dem har vi hengt opp bilder, av oss selv og av folk. Altså, vi er jo folk vi også, men av andre folk enn oss selv, da. Noen ganger stopper jeg og gløtter litt på dem, folka, på mine folk og Rags folk, på de som har vært før meg og de som har vært før Rag. På mange av bildene smiler folk, og iblant tenker jeg at det er oss de smiler til, at de er tilfredse og gir sin tilslutning, til huset her og tingene vi får til, til planene vi legger og menneskene vi har blitt. Jeg lurer på om de så det for seg, de på de aller eldste bildene, at de skulle henge på en okergul vegg i 2017 og smile ned til folk, ned til oss. Jeg lurer på om de hadde noen forhåpninger eller forventninger til oss, til samfunnet – hadde vi kanskje utryddet fattigdom, eller vold, eller familiebråk innen nå? Var vi alle ettertenksomme og omtenksomme mennesker, og ferdig med krig og urolighet? Så lurer jeg på om det var enklere eller vanskeligere å leve før, eller om det kanskje var begge deler, men på ulike måter, før jeg blir svimmel og må gå videre.

Det er alltid noe som må ordnes her nå, med flyttelasset og alt, så jeg går mye opp og ned trappa. Det er et lite hus, og vi har mange ting, men så tenker jeg også at det er vi jo vant til, leiligheten min i Oslo var bare 29 kvadrat. Og hvis man sager litt og skrur litt får man for eksempel plass til en dobbel BBB-reol under trappa, og egentlig trenger jeg kanskje ikke 60 boksershortser i skuffen (eller i skittentøyet) heller. Så sorterer jeg litt her og rydder litt der, og etterhvert siger flere og flere ting på plass. Pappeskene på stuegulvet blir tommere og tommere – bortsett fra den med ting som skal til Fretex.

Innimellom setter jeg meg i gyngestolen i hjørnet og skuer rundt meg, grubler, legger planer, klør meg på den skjeggløse haka, og smiler mildt for meg selv. Det blir bra, dette her. Det er bra. Jeg har det godt!