Det grunnleggende frustrerende med mulig innskrenkning av sykepengeordningen er at det føles som enda et område der de velstående generasjonene før oss vil trekke opp stigen etter seg. De har hatt kontinuerlig vekst, økt rikdom,økt velstand hele sin levetid, men vil ikke la fremtiden få det samme.

Omfordeling var arbeiderbevegelsens store kampsak. De rike var rikest, men de fattige var flest. Man vant frem, og fikk skattlegging og trygde- og velferdsordninger som sikret omfordeling fra de som hadde mest til resten av samfunnet også. Alle bidrar. Alle bør ha lik rett.

Og omfordelingen har funket. Flere er velstående nå enn for sytti år siden. Og der ligger kanskje problemet også? Det er mer populært med omfordeling når man mottar, heller enn når man må gi. Når flere må gi, er oppslutningen om omfordeling synkende.

Kombinert med oljepenger og den feilaktige oppfatningen om at vi har uendelig med penger (og dermed ressurser), blir omfordeling enda enklere å angripe. Hvorfor skal helt «vanlige» øvre middelklassefolk betale for vann og avløp når oljemilliardene renner inn? For sykehus? Lærere? Veier?

Etterhvert som flere får mer, faller også omfordelingen. Skattenivået senkes, arveavgiften fjernes. Det fører til at forskjellene forsterkes. De som har mest, får mer. De som har minst, får enda mindre.

Forskjellene forsterkes gjennom generasjonene. Snart er det bare de fra familier med råd til å hjelpe økonomisk, som har råd til å eie egen bolig. De uten familier med råd, får aldri del av eierskapet og verdistigningen, og havner utenfor. Steget inn blir høyere og høyere.

Generasjonsskillet er også frustrerende fordi det er de voksne som har bygget samfunnet som unge folk nå vokser opp i og ikke finner sin plass i. Fra man er knøttliten må man jobbe målrettet for å styre utfall av egen oppvekst, gjøre det bra på skole, fritid, sosialt og overalt.

Hvert eneste valg hver eneste dag kan være avgjørende for hele ens fremtid, gjør man det dårlig i naturfag er livet over og ut, man må spare pensjon fra man begynner på ungdomsskolen, man må ha høyere utdanning for å legge to pinner i kryss, og selv med full jobb får man ikke bolig.

De som vokser opp idag lever et høyintensitetsliv som andre verken kan eller vil forstå omfanget av. Det er ikke rart at folk er mer syke, mer slitne, faller ut mer. Det er mer krevende å ta gode individuelle valg når samfunnet og mulighetene har blitt som de har blitt.

Jada, litt overdrevet og satt på spissen. Men tendensen føles treffende. Og på toppen av alt er tiden vår så individualistisk at de som vil ha det som dette roper høyest, mens de som er uenige ikke helt klarer å finne hverandre. Vi burde jo rope, kjempe. Definere virkelighet, vinne frem.

Mens det vanskelige er å overvinne apatien. Følelsen av at det allerede er for sent, av at bevegelsen i samfunnet er for kraftig til å snus. Men folk har klart det før. Vi kan vel klare det igjen? Det koster å ha et samfunn. Da må vi alle være med å bidra, å betale.

Og kanskje er floskelen om at «vi alle er sosialdemokrater» endelig snart død og begravet. Det er jo ikke sant. Noen vil avvikle fellesskapet vårt, bevisst eller ubevisst. Helse, trygd, infrastruktur, skole, barnehage, hele pakka. Det er ikke sosialdemokratisk, det er det motsatte.

Klassekamp, klassebevissthet og en bevissthet om at dette er virkelige skillelinjer av betydning, har noe å si for hvordan vi møter samfunnet, diskuterer og stemmer frem løsninger. Alle har det best når alle har det bra. Jeg nekter å gå med på noe annet.

Jeg strever bare med å skjønne hvordan hver enkelt av oss skal få utløp for engasjementet vårt, i dagens politiske landskap. Det er bisarrt at Arbeiderpartiet, tidligere forkjemper for vårt nå døende velferdssamfunn, ikke går hardere i front i denne kampen.

Så hva gjør man da? Andre politiske partier? Fagforeninger? Organisasjoner, demonstrasjoner? En ting er iallefall sikkert. Det farligste er apatien. Det farligste er splitt og hersk, og at hver og en av oss tror at det eneste vi kan gjøre er å gi opp.

Vi kan ikke la dem trekke opp stigen etter seg. Vi må bygge oss det samfunnet vi vil ha, og som vi mener er riktig. Rettferdig omfordeling, like muligheter og resten av pakka er kjernen av et samfunn det er ok å leve i. Til kamp!

Det er så rart å se seg rundt i samfunnet. Vi har visst råd til stadig flere hytter, bil nummer to og tre, sekundæboliger, utenlandsreiser og ferier.

Men vi har ikke råd til nok sykepleiere, ikke råd til nok sykehussenger, ikke råd til nok lærere, ikke råd til ungdomstilbud, ikke råd til nok barnehageansatte, ikke råd til nok plasser på eldrehjem og sykehjem, ikke råd til nok ansatte i fengsel eller i nav, ikke råd til skikkelig pasienttransport, ikke råd til psykisk helsehjelp. Lista er nesten uendelig.

Er det omfordeling som har blitt upopulært? Det var jo arbeiderbevegelsens store kampsak. De rike var rikest, men de fattige var flest. Sammen var man sterke, og omfordeling og like rettigheter for alle ble et faktum. Så har man kanskje lykkes så godt med omfordelingen at det nå, noen generasjoner senere, ikke lenger er de fattige som er flest, men de litt rike. Og jo flere de blir, jo mindre populært blir det vel å dele av alt man har.

Og sånn dør en velferdsstat. Ved at de som har råd kjøper til seg selv, og de som ikke har råd må dele på et stadig mer underfinansiert fellesskap. Virkningen er selvforsterkende. Jo dårligere det offentlige er, dess flere kjøper selv, og dess mindre villige er man til å bidra til det dårlige offentlige systemet.

Vi har sett det med legehjelp, med trygdeforsikringer, og vi kommer til å se det på flere og flere områder. Utviklingen ser ut til å fortsette uansett hvilken politisk blokk som styrer. Selv fra den tradisjonelle arbeiderbevegelsen er det stille.

Er vi sikre på at det er sånn vi vil ha det? At det er dette samfunnet vi vil levere videre?

Okaj, så her er noe jeg har tenkt på en stund: Vi trenger flere gode nyheter.

Vi trenger å få med oss at det fortsatt skjer bra ting, at det fortsatt finnes bra folk, og viktigst av alt: At det fortsatt nytter å engasjere seg for noe, gjøre noe med verden rundt seg.

Mange av de beste folka jeg kjenner har gitt opp, er apatiske, usikre på hva som er sant og usant og usikre på om det går an å gjøre noe med ting som ikke er bra nok. Meg selv inkludert, for all del.

Det er lett å få følelsen av at alt er for sent. At ingenting nytter.

Men sånn er det jo ikke. Ting bestemmes hele tiden, ting settes i gang, verden endres. Det er bare det at rammene for hva som kan bestemmes og faktisk bestemmes, settes av folk som har mest å tjene på at bra folk er usikre og apatiske og holder seg i ro. At de ikke finner hverandre.

Jeg savner å føle et fellesskap om å ville bra ting ikke bare for meg selv, men for samfunnet og verden rundt meg. Ikke bare nå, men for fremtiden. Og det er litt rart, for jeg er ganske sikker på at veldig mange vil og savner det samme. Jeg savner å føle at noe nytter, at noe er mulig å få til.

Og det er der de gode nyhetene kommer inn. Vi trenger å høre om de gangene ting gikk etter planen, når noen ville noe og fikk det til, de gangene verden har blitt litt bedre fra vi stod opp til vi la oss. Vi trenger å la alle skjønne at de kan spille en rolle, at hva de mener og vil betyr noe.

Kanskje er det pressestøtta til lokalaviser som må opp. Noen ganger lurer jeg til og med på om rene partiaviser hadde vært en god idé, som tillegg til de frie avisene. Jeg vet ikke. Jeg bare synes det er dumt at vi ikke klarer å engasjere folk mer i samfunnet rundt seg, i stort og smått.