Jeg står i den kveldsmørke høstkulda på Ekebergsletta og hutrer og hopper bak et kamerastativ. Jeg hører det første, stille klikket av at lukkeren åpnes. Mange lange sekunder senere hører jeg den lukkes, og etter enda en liten stund dukker et bilde opp på den lille skjermen bak på kameraet. Det ser bekmørkt ut – som når man glemmer å ta av linsedekselet. Så zoomer jeg inn, og gjør et lite byks i været. Utover den mørke bildeflaten er det strødd et teppe av små og store lyspunkter; sterke, svake, røde, gule, blå. Hei verden! hvisker jeg tilfreds for meg selv.
Det er flere ting som er gøy med dette bildet. Det overordnede er at jeg har tatt det selv – at verdensrommet er noe man kan gripe om på egen hånd også, og ikke bare via TV-dokumentarer og andres bilder. Men enda bedre enn det er at bildet får frem at stjernehimmelen ikke er noe slags bakteppe eller en kulisse. Stjernehimmelen er ingen død gjenstand, et statisk bilde som bare henger der. Hvert eneste lysende punkt på bildet er en sol, mer eller mindre som vår egen, et annet sted der ute. Hvert eneste lysende punkt er en gjenstand, et fysisk objekt, på lik linje med bakken jeg står på og kameraet foran meg – det er bare uendelig langt borte.
I tillegg til alt dette er det historie i et bilde som dette. Menneskeheten har alltid laget fabler og fortellinger om stjernene over oss. Det er ikke så lenge siden vi begynte å finne ut av hva stjerner var på ordentlig. I våre dager vet vi veldig mye mer, om hvilke stoffer de består av, temperaturer de brenner på, avstander mellom dem og oss, og en hel rekke andre ting. Men veien fra fabler til vitenskap begynte akkurat som dette – med en linse rettet mot himmelen, og flere spørsmål enn svar.
Når man zoomer inn på bildet legger man merke til enda flere stilige ting. For det første at en stjerne ikke bare er en stjerne. De har ulik farge! Vår egen sol ser gul ut. Det gjør mange av stjernene også. Men noen av dem er blå, andre er røde. Det er flere grunner til det. Hvilken farge en stjerne ser ut til å ha henger sammen med hvilke grunnstoffer den forbrenner og hvilken temperatur den brenner ved. I tillegg kan fargen endres litt ved doppler-effekten, det vil si at avstanden mellom oss og dem øker eller minskes. Når man zoomer inn på bildet legger man i tillegg merke til en hel haug med stjerner man ikke så i utgangspunktet. Det er enda flere av dem enn man trodde først! Og med en linse rettet mot himmelen, istedet for det nakne øye, kommer de – om enn bare såvidt – til syne. (Når man snakker om å oppdage ting i områder av himmelen man trodde var tomme, må man også nevne Hubbels Deep Field– og Ultra Deep Field-bilder, som det helt sikkert kommer et innlegg om senere en gang.)
Det siste man legger merke til når man zoomer inn er at bildet ser uskarpt ut – som om jeg har kommet borti stativet mens bildet ble tatt. Og rett nok ser det veldig sånn ut. Men det er ikke det som har skjedd. Stativet og kameraet har stått helt i ro, godt forankret til jordas overflate. Grunnen til at bildet er uskarpt er at det er tatt over en periode på 30 sekunder. Jorda roterer rundt sin egen akse på litt over 24 timer. På 30 sekunder rekker den ikke langt, men akkurat nok til å gjøre mitt bilde av stjernehimmelen uskarpt. At bildet er uskarpt skyldes ikke at kameraet i seg selv har beveget seg i forhold til stjernene som er avbildet, men at jordkloden har beveget seg. Hvor kult er ikke det?!
Jeg tok flere bilder av stjernehimmelen den kvelden på Ekeberg. Her er et annet, av et kanskje mer kjent motiv:
I nedre kant av bildet ser man stjernebildet karlsvogna. Vi er vant til at stjernene som utgjør karlsvogna lyser sterkere enn resten av stjernehimmelen, så den er enkel å finne også i lysforurensningen vi lever i til vanlig. Men også dette bildet er tatt over 30 sekunder, og da kommer også andre stjerner tydeligere frem. (Litt avhengig av hvor god skjerm du leser dette innlegget på også, naturligvis.)
Også her er det ting å merke seg. Den midterste stjerna i «håndtaket» til karlsvogna (stjerne nummer to fra venstre i bildet over) viser seg for eksempel å være to stjerner – Mizar og Alcor. (Og skal man være helt presis består de to lyspunktene vi ser på bildet av til sammen seks stjerner – Mizar av fire og Alcor av to.) Og som et av flere grunnlag for påstanden om at stjernehimmelen ikke er noen flat kulisse eller en statisk bakgrunn kan man merke seg at Mizar og Alcor befinner seg 86 lysår unna jorden. Dette er 38 lysår nærmere enn Karlsvognas fjerneste stjerne, Dubhe. De stjernene som for oss har en veldig naturlig sammenheng med hverandre, befinner seg altså i virkeligheten veldig, veldig langt fra hverandre.
Så, neste gang du er ute og går tidlig eller sent – løft blikket og stirr deg vond i nakken på himmelen over deg. I disse dager er både Venus og Jupiter godt synlige om morgenen (gitt at det ikke er overskyet, såklart). Og de er enda stiligere enn stjernehimmelen, for de er planeter, her i vårt eget planet-nabolag. Mer om det siden.
Hadet!