Nå som potethypperen er i hus (eller rettere sagt i bod), kan planleggingen og grublingen – den beste delen av ethvert prosjekt – begynne. Jeg kan i utgangspunktet ingenting om potetsetting, og dermed heller ikke om hypping. Slik jeg ser det for meg, er det kanskje visse problemer, eller iallefall visse hensyn som må tas under prosessen.
For å få bedre oversikt har jeg laget meg en niftig modell av et jorde og en hypper (traktoren fikk jeg til jul). Første steg (i denne sammenheng – i virkeligheten må det pløyes og harves først) er å lage tre fører med de tre hyppeskjærene:
Den lysebrune, langsgående stripa er bunnen av føra, de mørkebrune skråstripene markerer kantene opp til normalt bakkenivå.
Når førene er laget, plasseres potetene i bunnen av dem med passelig avstand:
Så langt, alt vel. Neste steg er det som byr på utfordringen. Nå skal nemlig potetene dekkes til med jord. Selvsagt kan man gå langsetter førene og dra over med et grev, men det enkleste er jo om man kan bruke sin nyinnkjøpte hypper til dette også.
Hyppeskjærene kan justeres i sideretningen. Dermed burde det gå an å gjøre noe omtrent som dette:
Man senker hyppeskjærene midt mellom de førene man lagde sist, og graver jord tilbake over potetene. Utfordringen ligger i hjulplasseringen. Som det kommer frem av bildet over (jeg burde kalt dem «figur» og sånt, så kunne dette vært «figur 3», det høres mye proffere ut), vil hjulene havne i de førene jeg allerede har laget. Dette gjør i seg selv ikke noe, problemet er bare at det er der settepotene ligger, og de liker neppe særlig godt å bli overkjørt av en traktor.
Selve bommen hyppeskjærene henger i kan også justeres i sideretningen. Kanskje kan det gå an å kjøre i samme hjulspor som ved første hypping, og få til noe omtrent som dette?
På et tidspunkt kan det også hende for stor sidejustering blir et problem rent kraftmessig også – traktoren er liten, og med hyppeskjæret så langt ut til venstre vil det kunne få stor makt både mot trepunktsfestet og traktoren ellers dersom hypperen graver seg ned i jorda (noe både plogen og harven gjør til tider).
Som seg hør og bør har jeg også sjekket faglitteraturen (iallefall den jeg har tilgjengelig), nærmere bestemt «Landbruksboken – en samlet fremstilling av læren om landbruket, dets forskjellige grener», utgitt av H. Aschehoug & Co i 1919.
Dette er en flott bok i to bind og fem deler, med fantastiske illustrasjoner og et levende språk. Enkelte ulemper har den imidlertid også, for eksempel later det ikke til at hypperen eksisterte i sin nåværende form da boken ble skrevet.
Enkelte utdrag kan allikevel være av interesse for spørsmålet om bearbeiding av grunnen før potetsetting:
Det ble også eksperimentert med potetsettemaskiner, men selv om noen av dem «arbeider nogenlunde upaaklagelig paa ren, velbearbeidet jord naar sættepoteterne er sortert», hadde man hadde ennå ingen som kunne sies å være «fuldt tilfredsstillende»:
Og for kuriositetens skyld kan jo også nevnes at det i boken er skrevet at det heller ikke fantes brukbare potetopptagere:
Disse var ikke funnet gode nok, og man var fremdeles avhengig av opplukning for hånd. I et avisutklipp som lå inne i boka da jeg kjøpte den, står det imidlertid at problemet er erklært løst:
Utklippet er udatert, så hvor lenge man måtte plukke poteter for hånd vet jeg ikke riktig. Jeg plukker jo fremdeles poteter for hånd, så en datering av utklippet kunne jo også belyst akkurat hvor utdatert jeg er.
For min del fortsetter grublingen på hyppeplanen. Og om mine to-halvannen sporadisk-faste lesere skulle ha innspill, er kommentarfeltet og innboksen åpen, altså.