Hverdag

I morgen skal jeg ta bilder av ingenting

Jeg har ingenting å skrive om, men det gjør ikke noe, har jeg kommet frem til, for det er jo ingen som vet om denne bloggen likevel, så da passer det jo egentlig ganske fint.

Det begynte med at bagasjen min ble borte. Jeg var sistemann ut av flyet, og gikk sakte gjennom terminalbygget, langs rekkverkene og de store vinduene med utsikt ned til utenlandsterminalen. Jeg kan aldri huske å ha sett den så tom før. Utenfor var det mørkt, og de mangefargede flyplasslysene som omringer taksebaner, parkeringsplasser og kjøreløyper blinket som et særdeles stort vertikalutfordret juletre.

Vel nede ved bagasjebåndene stod det på skjermen at all bagasje fra mitt fly var kommet. Jeg ventet litt, speidet litt, og studerte kolliene som gled forbi på båndet. Jeg kunne ikke se min koffert noe sted. Jeg gikk sakte i motsatt retning av båndet, og kunne fremdeles ikke se den. Men så jeg ikke noen av de andre koffertene og baggene for annen gang? Jeg turte ikke være helt sikker, og gjorde enda en runde. Kofferten min var ingensteds å se.

Planen var å ta kameraet mitt ut av kofferten før jeg sjekket inn. Det er så tungt, så jeg har det ofte i kofferten når jeg reiser rundt med kofferten med meg. Denne gangen hadde jeg glemt det helt – frem til nå. En time senere småløp jeg til flytoget med en Property Irregularity Report i hånda og håpet at kofferten min ville komme til rette dagen etter.

Tre dager senere satt jeg på kontoret og kjente klumpen i magen vokse. Hvis kofferten bare var glemt igjen, burde den ikke ha dukket opp innen nå? Kunne den være forsvunnet på ordentlig, med både bagasje og kamerautstyret mitt inni? Kameraet har stort sett ligget i fred i kurven i bokhylla i noen år nå. Jeg har aldri helt skjønt hvordan det ble sånn. Før bar jeg det med meg overalt, tok bilder av hva som helst, hvem som helst, hele tiden – sånn føles det iallefall nå. Når døde gnisten? Hvor ble den av? Jeg husker gleden av å høre og kjenne lukkeren slå, tanken på å fange lyset på bildebrikken, spenningen i å se akkurat hvilket øyeblikk som ble lagret. Utfordringen i å komponere bildet, tenke lys, skygger, farger, linjer, og hele tiden mens landskap, folk og jeg selv flyttet på meg. Gleden av å kunne se på bildene at menneskene jeg fotograferte slappet av med meg, gleden av å kunne se på bildene at selv fine landskap ble enda vakrere når akkurat de rette tingene ble inkludert og de rette tingene ble utelatt.

Jeg tar fremdeles bilder iblant, og det var jo derfor jeg hadde det med på tur også. Men skal det ikke mer til før jeg finner det frem og peker det mot noen eller noe nå for tiden?

Jeg satt der, på kontoret mitt, og lurte på hvor både bagasjen og kameraet mitt var blitt av. Var det slutt på ordentlig nå? tenkte jeg, og kjente at jeg ikke likte tanken. Hvis kameraet mitt ble borte måtte jeg vel kjøpe meg et nytt? Det er jo meg, jeg er jo han som tar bilder! Eller er jeg ikke det lenger? Ville det være like greit å la være?

Av og til gjør jeg opptelling over hvem jeg tror jeg er. Jeg tenker på hva jeg liker å gjøre, hva jeg kan og får til, hvem jeg kjenner og omgås, og danner meg et bilde av hvem jeg er. I stunder som dette slår det meg hvor upresist det hele er. Hvor forsinket. Jeg tenker på meg selv som en som liker å ta bilder. Men tar jeg fortsatt bilder? Jeg tenker på meg selv som en som spiller piano og gitar. Men hvor ofte klimprer jeg på dem for tiden, og hvor mye står de bare der og støver? Når jeg lister opp tingene jeg faktisk bruker tiden min på, i hverdagen og på det jevne, ender jeg opp med å være han som går på jobb og som hører samme lydbok igjen og igjen, som samler rare kopper og BBB-reoler.

Så da kjente jeg litt ekstra på at jeg savnet å ta bilder. At jeg håpet kameraet dukket opp igjen, fordi det ville blitt så veldig, veldig trist uten. At hvis det dukket opp igjen, ville jeg begynne å ta flere bilder igjen. Kanskje spiller det ingen rolle av hva, eller av hvem. Kanskje er mye av gleden utfordringen i å ramme inn et motiv på den beste måten, uansett hva det er. Kanskje er mye av gleden å kunne ta bilde av hva som helst, og se hva det blir til. Kanskje er mye av gleden at når jeg har med meg kameraet, så ser jeg omgivelsene rundt meg på en helt annen måte enn når jeg ikke har det med. Så kan jeg stoppe og glane på den steinveggen en stund, eller studere linjene i veien ned mot sjøen, eller se varmen i kveldslyset som strekker seg ned langs hele gata og treffer meg helt i enden, og tenke og kjenne at verden er ganske fin, bare fordi den er som den er.

Senere samme ettermiddag ringte de fra flyplassen, og hadde funnet igjen bagasjen. Jeg har fått igjen kameraet. Så nå hviler det bare på meg. I morgen skal jeg gå ut og ta bilder – av ingenting!

Legg inn en kommentar