Hverdag

Innfall og ingenting

1: Så stopper jeg opp, i Karl Johan, på vei til banken med sparrebøssa mi, midt i det uregjerlige mylderet av mennesker i bevegelse, og bare stirrer. På ansiktene, på kroppene, på farten og tempoet, og på de sammenbitte fjesene. På rynkene i panna, på de strenge øynene, på de stramme, engstelige leppene. Er de sånn alle sammen? tenker jeg, mens jeg sakte begynner å gå igjen. Er det ingen som er glade her? Så kjenner jeg etter på meg selv, på grepet om bæreposen, på de høyt hevede skuldrene, på musklene i magen og bena og alt jeg strammer og kniper. På den rynkete panna, på de strenge øynene, på den sammenbitte munnen. Hvorfor er jeg så stressa, da? Jeg har det da vel bra nok, jeg? Banken er der nede, jeg har nesten alt jeg vil av tid. Så går jeg videre nedover bakken, kjenner foten gripe om jorda for hvert skritt jeg tar, ser vinden rive i trærne og småfugler tasse forbi. Og smiler fint for meg selv.

2: Det er ingenting spennende å lese om, dette her, det er bare hverdag. Det er bare ingenting. Men dette er ikke en blogg som er laget fordi noen skal lese den. Den er laget fordi jeg skal skrive den. Så da blir det ting som dette her. Innfall og ingenting. Og derfor heter den som den gjør. I mellomtiden. Jeg har savnet å skrive, savnet å tenke, savnet å knote. Det er det jeg gjør mest av her. Knoter. Men det er greit. Vi knoter litt, alle sammen. Og det gjør ingenting. Det er sannsynligvis mest interessant for de interesserte. Jeg er interessert, jeg. Det holder, det.

3: I den kveldsmørke vannpytten utenfor vinduet ser jeg regndråpene dundre i mål. Noen ganger når det regner tenker jeg på at vi bor på en planet, en runding i verdensrommet, helt lik alle de andre rundingene i verdensrommet, bortsett fra at her er det liv. Her er det regn, og skyer og sol og snø og vind og akkurat passe blanding av ting i atmosfæren til at både vi og andre ting kan leve. Hadde en mikroskopisk bit, en milliontedels milliontedels av hva som helst av alt dette eksistert på en annen planet når vi landet på den med roverne våre eller svevet forbi i bane, hadde vi blitt henrykte. Tenk på alt vi har fått, akkurat her hvor vi bor, da. Tenk på at vi kan puste! Tenk på alt som skal til for at alt henger sammen med alt. Det er rart å bo på en planet som det er liv på. Det er ganske flaks at det ble akkurat sånn. Men det er ganske fint også. Det er det jeg tenker på, når det regner i vannpytten utenfor vinduet. Det er fint å bo på en planet hvor det regner, og hvor det lever, og hvor man kan puste. Det hadde ikke trengt å bli sånn. Men det ble det. Hurra!

Legg inn en kommentar