Det er vanskelig å si hva som har etterlatt størst kulturelt inntrykk denne måneden.
Jeg kom hjem fra sommerferie og fant ut at jeg likte å høre musikk igjen, som jeg ikke hadde gjort så mye av i tiden før. Jeg grov frem gamle greier jeg likte før, fant nye ting jeg likte, og svinset og svanset meg rundt i gamlebyen, på Ekeberg, langs trikkeskinner og sjøbadet, og likte følelsen det ga. Det føles alltid fint å gjenoppdage ting man har likt, og jo egentlig fortsatt liker, men kanskje ikke har hatt helt overskudd til på en stund. Det samme skjer med pianoet iblant, at jeg setter meg ned i vanvare og oppdager at jeg har savnet det. Det har vært mye morsom musikk i august. Men mer om det siden.
August har også vært en litt udda bokmåned. Jeg har hørt mye lydbok, og også fått lest litt. Men utvalget har kanskje vært litt smalt. Jeg leste Guds Gjøgler til frokost den morgenen jeg dro fra øya, og endte opp med å grine i frokostblandingen min. Bortsett fra det har jeg, etter hva jeg kan huske, lest litt over halvparten av Good Omens av Neil Gaiman og Terry Pratchett, og hørt Good Omens på lydbok fire og en halv gang. Det er mange ting jeg liker med Good Omens, men jeg tror grunnen til at den går på repeat er at det er så hyggelig selskap, folkene og tingene de finner på føles kjente. Også er den godt skrevet, språket flyter så fint og morsomhetene er så.. morsomme. (Og det er igrunn fint å ha hangup på en lydbok også, som variasjon. Tidligere har det vært tv-serier, jeg har sikkert sett de første sesongene av Big Bang Theory fem-seks ganger, og Parks & Recreation så jeg tre ganger på rappen i januar i fjor.)
I tillegg har jeg for første gang, eller iallefall første ordentlige gang, sett Star Trek, The Next Generation. Selv om den ble lansert i 1988, ser den fremdeles nogenlunde moderne ut, synes jeg. Datamaskinene ser ut som store ipads, og jeg er like imponert over effektene hver gang de brukes (note to self: Google hvordan de har laget teleporter-effektene!). Det som gjør den mest umoderne er kanskje hvordan kostymene og frisyrene – til tross for at handlingen jo skal foregå mange hundre år frem i tid – bærer preg av å være klekket ut på 80-tallet. Men det er et fint gjensyn uansett. Jeg husker Star Trek fra da jeg var liten, men ingenting av handlingen, bare ansiktene, romskipet, og fragmenter av følelsen den gir. Jeg har funnet ut at jeg liker serien skikkelig godt, og jeg er snart gjennom sesong 1. (Og en morsom bonus er å se Wil Wheaton i rollen som Wesley Crusher, som spiller seg selv i Big Bang Theory som avdanket og voksen barnestjerne.)
På musikkfronten har det også gått litt på repeat. Jeg synes jeg har hørt mye forskjellig, noe statistikken på last.fm kanskje kan underbygge, men den viser også at det har vært noen hangups der også.
Det var en dag eller to hvor det liksom ikke passet med noe annet enn Faith av Kalashnikov. Jeg prøvde å høre andre låter av dem, men det var liksom ikke noe å hente der, synes jeg. Som jo er rart, når Faith festet seg såpass godt.
Ellers har det blitt mye Spook School, som jeg hørte på konsert i England i sommer. Jeg liker melodiene og drivet, men tekstene treffer meg ofte like mye. Foreløpig favoritt er Try To Be Hopeful.
Jeg har også oppdaget Lars Winnerbäck, gjenoppdaget Gatas Parlament og norsk hiphop fra tidlig 2000-tall, og en del andre greier. Den største overraskelsen på musikkfronten tror jeg likevel er hvor godt jeg liker Sugababes About You Now.
Så, alt i alt en ok måned. September har begynt med Useless ID, og foreløpig ser det ut til at det blir en del av dét. Etter at jeg fant igjen en gammel polysyllabic spree har jeg fått lyst til å muligens lese noe annet enn Good Omens også. Så får vi se hvordan det går!