Dagmarsplass

Torsdag

Det kan ikke alltid være solskinn heller. Jeg våkner av et fjernt sus og en merkelig drøm, og kvepper til i mørket idet de første store, tunge dråpene treffer skifertaket rett over meg. Jeg kan høre hver enkelt regndråpe møte sin ende, og med ett ligger jeg ikke lenger i et hus, men i en elv, jeg kan høre det sildre og renne overalt omkring meg, fra taket, vinduene, veggene, alt er vann, alt er vått der utenfor. Jeg gnir meg i øynene, og sjekker klokka på mobilen. 05.47. Alt som begynner med 5 er galt hvisker en stemme i hodet mitt, og jeg snur meg rundt og prøver å sove igjen. Rundt meg hører jeg atmosfæren gå i oppløsning over huset vårt, jeg vrir på meg igjen, må jeg ikke tisse litt også? Hvis jeg strekker ut bena kjenner jeg endeveggen på senga. Er det varmt? Kaldt? Jeg kjenner at jeg er svett. Sovnet jeg litt? Jeg kikker på klokka igjen. 05.49. Definitivt ikke. Så tenker jeg på alt jeg må få gjort idag, nei, alt jeg vil få gjort idag. Jeg smiler. Så står jeg opp.

Jeg gløtter ut gjennom sprekken mellom rullgardinene, og ser landskapet innhyllet i myk, tykk tåke. Jeg må lære meg hvordan man blir vanntett, tenker jeg. Så kommer jeg på at det er jeg jo allerede.

Legg inn en kommentar