Dagmarsplass, Helland, Hverdag

Uke 3 & 4 – Påske, Helland, Våtrom

Kanskje hadde mormor rett, de gangene hun lente seg frem i stolen og kikket på meg over brillene mens vi spilte kort, femhundre, hun vant nesten alltid, men det gjorde ikke noe, det var fint å spille kort, og noen ganger vant jeg jo jeg også, kanskje hadde hun rett når hun så på meg og sa at tiden, den går fortere jo eldre man blir. Jeg husker at jeg syntes det virket rart, at tiden var jo tiden, tiden er en konstant, et sekund er et sekund, et år er et år, og min tid på jorden ville passere i samme tempo som det hadde gjort frem til da. Det er mange år siden mormor døde nå, men jeg kan se henne for meg likevel, i stolen i hjørnet av stua, med hjemmetbladet og kryssordene, med det varme smilet og den spesielle sunnmørsdialekten. Og jeg tenker på det iblant, det hun sa, og tenker at jeg tok feil den gangen, for tiden går fortere jo eldre jeg blir. Vi snakket om tiden på søndag, jeg og mor og bror, om at tiden er relativ, at den vil variere avhengig av subjekt, av masse, og om ens masse er liten eller stor. Jordens kjerne har umåtelig mye større masse enn jordskorpen, og i prinsippet skulle det bety at kjernen er eldre enn skorpen, selv om de ble dannet på samme tid, forteller bror. Vi spør litt og tror vi forstår, jeg og mor, men kanskje spiller det ikke noen stor rolle om vi gjør det på ordentlig eller ikke. Det rart og fint med tingene man ikke helt forstår også, med tiden og tyngdekraften og at alt henger sammen slik det gjør.

Det er andre ting som er relative også, ikke bare tiden. Uken før var vi hos morfar, i det lille, røde huset i den fine sunnmørsfjorden. Etter at vi fikk tettet låvetaket, og testet traktorbatteriet, og rengjort traktormotoren, og kjørt de gamle saue-bru-materialene fra nedste-jordet og opp i hagen, og gått en skogstur, og plukket stein på jordet, og kjørt grus, etter alt dette var det blitt kveld, dag tre, og jeg og morfar stod i hagen, nedenfor garasjen, ved siden av tørkestativet, og inspiserte. Vi gjør det mye, jeg og morfar, vi inspiserer, noen ganger setter vi oss i den lille, gamle bilen hans og kjører runden vår i bygda og inspiserer, vi ser på byggefeltet og husene som vokser frem, på veien som han Magnar holder på å gruse, vi svinger nedom rorbuene de bygger og lurer på hvordan det går, og noen ganger forteller morfar om hvordan ting var før, i gamle dager, og jeg lurer på hva jeg må spørre om for å få ham til å fortelle alt han vet, alt han husker, men får det aldri ordentlig til. Denne kvelden, kvelden dag tre, står vi i hagen, og ser på materialene som er lagt utover, der morfar skal bygge platting, der i solveggen nedenfor garasjen. Han har laget seg en platting allerede, som er akkurat stor nok til hans stol. Nå skal vi bygge større, og i en haug under tørkestativet ligger bjelkene som frem til i fjor sommer var kjørebru på naustvegen så sauene skulle komme seg under. Det er ikke sauer der lenger, så brua er blitt pensjonert, men materialene er fine og kan brukes likevel. De har vært fergekai, disse her, sier morfar, og forteller hvem han fikk dem av. Så peker han på fundamentene, på de fire hellene som er lagt utover, og forklarer at han skal grave ned i jorda, legge store stein, mindre stein, så grus og sand og til slutt en helle. Så skal det trebjelker, gamle lykestolper, oppå, og fergekaia oppå der igjen. Vi er stille litt. Så tenker vi nok det samme, morfar og jeg, at det hadde jo vært moro å se hvordan det ville bli. Så kanskje vi bare skulle grave opp én? Det er jo fint å legge ned grunnsteinen når vi er der alle sammen. Jeg henter spaden. Det er et lite hull vi skal ha, bare like stort som hellen. Men selv om hullet er lite, blir trillebåren full likevel. Jeg ser på hullet i jorda og jorda i båren, og skjønner ikke helt at det er det samme. Det ser så veldig mye mer ut når det ligger i trillebåren, enn da det lå i bakken. Når hullet er dypt nok setter jeg spaden mot garasjen, og triller trillebåren nederst i hagen og tømmer jorda ut der. Så snur jeg og går opp igjen, men må stoppe og kikke igjen. Ble det ikke mindre jord igjen nå? Kanskje er det som med tiden, tenker jeg, at den er relativ, at det ikke henger sammen, men henger sammen likevel.

Det var fint med påske på Helland. Det er alltid fint å være på Helland, i stolen foran de store vinduene, med utsikt mot hagen, låven, jordene, de små veiene og sjøen. Så kan det snø litt, blåse litt, være sol eller regn, og det er fint alt sammen likevel. Den store bjørka i hagen strekker seg sakte etter vinden, og når noen går forbi kan man strekke hals og se hvem det er. Det er alltid noe som skal gjøres, noe som kan gjøres, og aldri sånn at man rekker alt. Første formiddag står jeg på en litt for kort stige oppetter låveveggen, jeg har tatt på meg verktøybeltet jeg fikk til bursdag i fjor, og hengt en hammer i løkka der jeg tror den hører til. Morfar har blitt med ut, og står på bakken og dirigerer. En skiferstein på taket har blåst av i vinter, og det har rent vann inn i låven. En skiferstein er stor, så hullet blir stort, og det store hullet var nesten helt nederst. Det blir som en bekk, det, sier vi, når alt vannet som samles opp lenger opp på taket kommer ned dit, til hullet, og renner inn i låven istedet for ned og ut. Det har blitt vått inne i hjørnet, på bordet med alt av verktøy og olje og trakter og tuter og filler og styr. Morfar har ryddet unna det meste, men alt er vått, alt er mørkt, og alt er hvitt av mugg. De har ikke godt av rennende vann, gamle låver heller, tenker jeg, og prøver å lirke på plass taksteinen og holde meg fast samtidig. Så skjønner jeg at jeg ikke kan gjøre begge deler samtidig, slipper taket i stigen, og får steinen satt på plass. Det var jeg som festet den sist også, den som forsvant. Jeg håper det går bedre med den her.

Senere er jeg tilbake på øya, i det andre røde huset, det lille huset på den store øya, og smiler og plystrer for meg selv. Det er bare meg der nå, til Rag kommer tilbake fra England, og kanskje er det bra det ikke er så lenge igjen, for jeg snakker mer og mer med meg selv, husker mindre og mindre på å skille mellom å tenke høyt og å tenke for meg selv. Kanskje blir vi gående sånn begge to, tenker jeg, med våre egne monologer og melodier, i samme stue men i forskjellige verdener? Det høres fint ut, tenker jeg, og setter meg ned igjen på huk. Tanken på luftavfukteren er gått full igjen, den står i kjellerrommet og jobber på spreng, og to ganger i døgnet tømmer jeg tanken. Værstasjonen har en måleenhet rett ved, og jeg ser på grafen at det virker – luften her blir tørrere, og temperaturen stiger litt. Når jeg har satt den tomme tanken på plass igjen tar jeg turen bort i hjørnet, der det fuktige treverket stod, men hvor det nå bare er sement, der sementen var våt som en svamp, men hvor det nå er i ferd med å tønne opp. Jeg drar fingeren over overflaten, og blir ikke lenger våt.

Det er ofte det siste jeg tenker på før jeg sovner, rommet i kjelleren og hvordan det skal gå, hva vi skal gjøre, hvordan vi skal gripe det an. Kanskje burde vi aller helst drenert på utsiden, men hva om det ikke er vanninntrengning, men kondens? Vi forsøker avfukteren først, avfukteren og stabil temperatur. Skal jeg stå opp og sette ned ovnen med det samme? Jeg snur på meg i senga, kjenner søvnen ta meg og lar den få det som den vil. Neste morgen tar jeg den med, ovnen, og setter den på plass der den skal stå. Om kvelden slukker jeg lyset og grubler videre, på alt vi kan og alt som går an. Kan det være kapillært oppsug av vann gjennom gulvet? Det er gammelt, huset, og gulvet er tynt. Antagelig er det pukk under der, men hvor mye har de spandert? I 1923? I 1950? Kan jeg slå hull, tenker jeg, på gulvet og veggen, og se hva som er bak? Så kan vi grave oss litt lenger ned, legge enda mer pukk, isolasjon, støpe igjen etterpå? Bør det sperres mot fukt, under ny støp, oppå? Over alt, bare i hjørnet, men hva skjer vel da, med vannet som finnes der nå? Så glir det over i farger på gulvet, på hvite murvegger og nytt trepanel, på takplater, vindu, på skrivebord i hjørne og bokhylle på veggen mot do. Det blir fint, kjellerrommet, når vi kommer så langt, hvis vi kommer så langt, det blir fint når vi får det på plass. I mellomtiden har jeg sovnet for lengst.

På jobb har jeg skrevet min første forskrift, fått mine første telefoner, gitt mine første stort sett riktige svar. Jeg leser og spør og skriver og spør og leser og spør, og så spiser vi lunsj i kantina. Dagen før forskriften er jeg med på mitt første årsmøte i en forening, jeg sitter på andre rad, med andre fra min avdeling, på raden bak ministeren. Jeg skal observere og følge med, og det er andre som skal si det som skal sies. Til ettermiddagskaffen på seksjonen etterpå spør de hvordan det var, og jeg nøler, det var lærerikt og spennende og interessant å høre debattene, og jeg tror det er det jeg svarer. Jeg nipper til kaffen min, så snur de seg i system og snakker om noe annet.

Legg inn en kommentar