Jeg ser det for meg inni hodet, perlestaffpanelet, de hvitslemmede veggene, takpanelet med synlige bjelker mellom, og lyset, fra vinduet, vinduet i døra, fra taklyset. Helst et skrivebord foran vinduet, med arbeidsmaskin og godt tastatur, med utsikt ut til hagen, til busken med fuglematen på, til den lille gata og det hvite huset over veien. Og plass til en hylle, til printer, til scanner, til harddisker, plass til alt jeg trenger for å lage min egen, lille hule, mitt egne arbeidsrom, til bilderedigering, video, musikk, kanskje en gitar eller to på veggen, kanskje trommesettet til Rag, kanskje bokhyller langs hele den ene veggen. Pipa går ned bak veggen, kunne den vært hentet frem, kanskje, kunne det stått en liten ovn her, kanskje, kunne jeg fyrt på kalde vinterkvelder og gjort det ekstra lunt og godt?
Så står jeg der nede med føttene i grusen og lurer på om det blir varmt nok til å støpe denne helgen, grovstøpen, første «ordentlige» byggetrinnet tenker jeg iblant, men det er jo ikke egentlig sant; jeg har lagt ned drensrør, jeg har lagt ned pukk, jeg har lagt singel, og jeg har rettet den nokså godt av. Det må telles det også, selv om det er litt grovt og upresist. Jeg er spent på støpen, på å pusse igjen langs veggene, på å legge isolasjon, fuktsperren, varmekablene, jeg er spent på hvordan det blir her nede når det blir et rom igjen, kjellerrom, mitt rom.
I mellomtiden tegner jeg, kanskje sånn, kanskje sånn, med hyller og pulter og kanskje en ekstra fryser óg. Kanskje det blir støp denne helgen. Kanskje neste. Jeg er spent på hvordan det blir.
