Husker du hvor du var da det smalt? Husker du timene etterpå, usikkerheten, ryktene, alt som stormet og stod på? Facebook, Twitter, nettaviser, TV, tekst-TV, last på nytt, last på nytt, last på nytt. De første meldingene om skyting på Utøya, hva, skyting på Utøya, det kan vel ikke stemme, det må være fyrverkeri, det må være feil, det kan ikke være sant. Meldinger om skadde, meldinger om døde, 4-5, kanskje 10-11, opp mot 20, så la vi oss og sov dårlig, og våknet neste morgen til en helt ny verden: 88 døde, men kanskje er det flere, kanskje er det færre.
Husker du fortvilelsen? Over at uskyldige ble ropt til og banket opp i gatene i forakt, over at det var så mange som trengte hjelp, men at man ikke kunne hjelpe? Husker du håpet? Meldingene om at de ikke kunne ta imot flere blodgivere nå, alle innlegg i sosiale medier om samhold, om omsorg, om å ta vare på hverandre?
Jeg var på vei i kaffebesøk da jeg fikk vite om det, sammen med mamma, vi var hos morfar og skulle til mormors søsken. En kamerat fra videregående ringte plutselig, vi hadde ikke snakket sammen på lenge. – Er du ok? spurte han, jeg forstod ikke, han forklarte. Om bombe i Oslo, om forvirring, om kaos. Jeg sa hvor jeg var. – Godt, sa han, jeg må ringe videre. Så la han på. Vi gikk i kaffebesøk. Vi gikk tidlig hjem.
Husker du minneseremoniene, Karpe Diem, husker du blomsterhavet utenfor Domkirken? Husker du opplesningen av de omkomnes navn, hvor lang tid det tok, kan de ikke være ferdige snart, nå må de vel snart være ferdige, det kan ikke finnes flere nå.
Så tar den kanskje bolig i oss alle sammen, den følelsen, av sorg, eller savn, eller håp, eller trass, eller sinne, kanskje gror den videre til noe annet, og til ulike ting hos deg og hos meg. Syv år senere har den kanskje visnet helt bort, kanskje størknet til noe vi ikke kjenner igjen og ikke vet hvordan vi skal stelle. Vi lovet hverandre samhold, kjærlighet, demokrati. Men iblant føles apatien mest dominerende. Nytter det? Orker vi?
Det står tomme stoler over hele landet. Det har gjort det i syv år. Rundt lunsjbord, i juleselskaper, og i lokallag, styrerom og på arbeidsplasser. Ikke bare etter de som døde, men også etter de som kom hjem og var knust, som ikke maktet, ikke orket. Vi var mange som meldte oss inn i politiske partier sommeren 2011. Er vi like mange som holder ut fremdeles?
Man kan håpe å kjempe for sine døde kamerater, selv om man ikke kjente noen av de som gikk tapt. De døde ikke for seg selv, ikke bare som seg selv, men som del av et ungdomsparti, som et element i et demokratisk styresett, som en grunnpilar i et åpent og fritt samfunn. Angrepet mot Regjeringskvartalet og Utøya var ikke et angrep bare mot Arbeiderpartiet og AUF, det var et angrep mot oss alle sammen. For selv så uenig man kan være om samfunnet vi lever i, hvordan det er stilt og hva vi bør gjøre videre, skader det alle sunne krefter dersom man risikerer livet ved å fredlig engasjere seg i samfunnet man er en del av.
Det finnes ingen vaksine mot ondskap eller dumskap. Det krever kontinuerlig og stødig arbeid å bygge et samfunn der alle kan føle seg trygge, ønsket og integrert, hvor vi hindrer at noen faller utenfor. Så må vi alle gjøre hva vi kan for å fylle tomrommet etter de som falt fra. Noen av oss klarer lite, noen av oss klarer mye. Så her er mitt ønske for idag, og for i morgen, og for tiden som ligger foran oss: Gjør det du kan – om det er å trykke liker på en Facebook-kommentar du er enig i, eller være aktiv i en organisasjon eller et parti. Smil til folk du møter, si hei hvis du synes du kan. La din trygghet og tilhørighet bli synlig og smitte, i ord og i handling – for er det en ting jeg er sikker på, så er det at hatet og forakten er et bittelite mindretall. Det vanskelige er å gi den tause majoriteten et utløp for sitt syn, når debatten og samfunnet blir til skyttergraver mellom ekstreme på hver sin kant. Vi er folk alle sammen. Vi må ikke glemme det.
Vi kan være uenige om så mye, men dette må vi være enige om: Et fritt demokrati kan vi bare få dersom vi unner andre den samme tryggheten, sikkerheten og omtanken vi unner oss selv. Så får vi ta de debattene som er nødvendige, men sette foten bestemt ned for trusler, hat og avsporinger. Så mye vi kan, så mye vi orker. Litt hver dag.
Og aldri glemme følelsen den dagen det smalt – som en påminner om hva som står på spill.