Tiden med misforstått snillhet er forbi, sier arbeidsminister Tonje Brenna (Ap) i Aftenposten.
Ap ble tuftet på fellesskap og solidaritet. Den enkelte arbeider var maktesløs overfor et knallhardt arbeidsliv. Etter hundre år med felles kamp ble arbeidslivet tøylet. Hver og én hadde fellesskapets støtte.
Nå pekes det igjen på enkeltmennesket når arbeidslivet er for hardt. Og den som peker, er Arbeiderpartiet.
Kampen pågår
Det er fascinerende at man sitter der med to brikker som ikke passer sammen – enkeltmennesket og arbeidslivet – og ikke spør seg om det kan være arbeidslivet det er noe galt med.
Mange av dem som er i arbeid, står i fare for å falle ut, nettopp fordi de sliter seg ut i det nye arbeidslivet. Færre på jobb, flere oppgaver, dårligere tid. Alt bidrar til å stenge døren til arbeidslivet for flere og flere. Dette er systemproblemer.
Det er skuffende at Ap stiller seg på arbeidsgivers side med armene i kors. At de ikke stiller strengere krav til arbeidslivet. At Arbeiderpartiet forsvinner som arbeiderparti.
Det er synd at vi som samfunn later som at arbeiderkampen er tilbakelagt og vunnet, at rettighetene er sikret. Kampen pågår fortsatt, og vi taper på walkover. Alle som jobber, vil jobbe, vil ha et fritt og verdig liv, burde kunne samle krefter i kampen. Det er synd at ingen samler oss.
Arbeid til alle
Enkeltmennesket strever igjen i møte med et krevende arbeidsliv, som har funnet veier rundt rettighetene som tidligere er kjempet frem. Snakk om åttetimersdag til en lærer som besvarer foreldremeldinger til langt på kveld. Om åtte timer fri til sykepleieren med kveldsvakt før morgenvakt. Om trygg inntekt til drosjesjåføren i et uregulert marked med færre turer pr. dag.
Arbeid til alle er fortsatt en vinnersak. Mye nok arbeid, men ikke for mye. God nok lønn, men ikke for store ulikheter. Rett til fri når man har fri. Eksemplene er mange. Men arbeiderkamp og kampen om arbeidslinjen må tas på systemnivå. Ikke med pekefinger mot enkeltmennesket.