Vi fant frem de gamle analoge kameraene som har ligget så lenge, ikke noe fancy, bare de pek-og-klikk-kameraene vi hadde i ungdomstida, før de små digitalkameraene kom. Og jeg liker dem så godt! Den litt høytidelige stemningen når noe skal fanges på film, at det ikke går an å ta ti tusen bilder og velge ut det som ble best av dem, men at det er én sjanse, og kun det.
Og ikke minst: At detaljene blir litt hvisket ut, at bildene ikke blir så sylskarpe, at bildene, som minnene, flyter litt over i hverandre, men likevel er klare nok til at man skjønner hva det var, hva vi gjorde, hvilken dag det var. Vi fremkaller dem hos Antonio i Bergen, og scanner dem selv hjemme. Så sender vi noen av dem til print og setter dem i album. Og det morsomme er at jeg husker hvert bilde så mye bedre på denne måten, enn mobilbildene jeg tar.