Jeg har alltid syntes det har vært urettferdig at jeg er født som mann. Ikke fordi jeg heller vil være kvinne, men fordi jeg har lagt merke til at jeg slipper unna mye dritt som andre mennesker må finne seg i bare fordi de er kvinner. De kan like lite for at de ble født som kvinner, som jeg kan noe for at jeg ble født som mann. Sånn sett var det kanskje flaks for meg, da, at jeg ble født som mann. Og uflaks for dem at de ble født som kvinner.
Etterhvert som jeg har blitt eldre er det stadig flere mennesker jeg synes har hatt uflaks.
Flaks for meg, for eksempel, at jeg tilfeldigvis tiltrekkes av mennesker av motsatt kjønn. Det synes visst samfunnet er uproblematisk. Uflaks for de som ble født som en som liker mennesker av samme kjønn. Eller begge. Eller ingen. Som fortsatt, også i Norge, stadig må se seg over skulderen og aldri helt kan føle seg trygge. Og flaks for meg, kanskje, at det er akkurat min legning samfunnet oppfatter som normalen, og at jeg slipper å late som at jeg er noe jeg ikke er.
Flaks for meg, også, at jeg er komfortabel med kjønnet jeg er født som. Jeg vet ikke hvordan det er å føle ubehag med kjønnet man er født som, men jeg har skjønt på de som har det sånn at samfunnet ikke akkurat er så veldig tolerante og hjelpsomme om den slags heller. Transpersoner scorer skyhøyt på psykisk sykdom og selvmord. Uflaks for dem at de ble født som de ble, i et samfunn som ikke tåler dem bedre, forstår dem mer, hjelper dem bedre.
Uflaks for dem. Flaks for meg. Og flaks for de fleste av dere.
Skjønt – å kalle det «flaks» underslår vel noe viktig. Grunnen til at det er farligere å være homofil enn heterofil, tyngre å være trans enn cis, mer krevende å være kvinne enn mann, handler ikke egentlig om disse gruppene av mennesker. Det hander om alle andre. Først og fremst og mest av alt handler det om at samfunnet ikke er mer romslig enn det er. Mer hjelpsomt enn det er.
Og samfunnet er deg og meg. Familie og venner, store og små. Hva vi sier og hva vi gjør, betyr noe. Det er hva hver og en av oss finner på, hver dag og hvert år, som avgjør om det er flaks eller uflaks å bli født som det ene eller det andre. Det er vi som kan gjøre verden litt mer rettferdig, litt mer trygg, litt mer ålreit – for alle.
Ingen av oss kan noe for hvordan vi er født. Men vi kan alle sammen noe for hvordan vi behandler andre.
Vi kommer til å få høre mye fælt og rart om pride, om foreningen fri, om skeive og om transfolk, også i år. Det meste av det vil være sludder, rykter, misforståelser eller konspirasjonsteorier. De skeive og de transfolka jeg kjenner til vil først og fremst det samme som meg: Leve livet i fred og ro, uten bråk og bryderi. Uten at andre skal mene så mye om hvem man er og hva man gjør.
Tidligere har mange markert pride med å si at folk må få elske hvem de vil. Det er riktig, og fortsatt viktig. Men etter terrorangrepet mot pride, og etter flere år der mistenkeliggjøring, hat og trusler mot både skeive og transfolk har nådd nye høyder, må vi legge lista høyere. Pride handler ikke bare om at alle må få elske hvem de vil. Folk må få være den de er. Uten fare for eget liv og egen helse. Uten frykt, uten skam.
Og i år er det viktigere enn noen gang at vi – alle sammen – slår ring rundt de som trenger det. Først og fremst nå i juni, nå i pride-måneden. Men også, er jeg redd, i månedene og årene som kommer etter.
Ingen er fri før alle er fri. God pride!