Det er så rart å se seg rundt i samfunnet. Vi har visst råd til stadig flere hytter, bil nummer to og tre, sekundæboliger, utenlandsreiser og ferier.
Men vi har ikke råd til nok sykepleiere, ikke råd til nok sykehussenger, ikke råd til nok lærere, ikke råd til ungdomstilbud, ikke råd til nok barnehageansatte, ikke råd til nok plasser på eldrehjem og sykehjem, ikke råd til nok ansatte i fengsel eller i nav, ikke råd til skikkelig pasienttransport, ikke råd til psykisk helsehjelp. Lista er nesten uendelig.
Er det omfordeling som har blitt upopulært? Det var jo arbeiderbevegelsens store kampsak. De rike var rikest, men de fattige var flest. Sammen var man sterke, og omfordeling og like rettigheter for alle ble et faktum. Så har man kanskje lykkes så godt med omfordelingen at det nå, noen generasjoner senere, ikke lenger er de fattige som er flest, men de litt rike. Og jo flere de blir, jo mindre populært blir det vel å dele av alt man har.
Og sånn dør en velferdsstat. Ved at de som har råd kjøper til seg selv, og de som ikke har råd må dele på et stadig mer underfinansiert fellesskap. Virkningen er selvforsterkende. Jo dårligere det offentlige er, dess flere kjøper selv, og dess mindre villige er man til å bidra til det dårlige offentlige systemet.
Vi har sett det med legehjelp, med trygdeforsikringer, og vi kommer til å se det på flere og flere områder. Utviklingen ser ut til å fortsette uansett hvilken politisk blokk som styrer. Selv fra den tradisjonelle arbeiderbevegelsen er det stille.
Er vi sikre på at det er sånn vi vil ha det? At det er dette samfunnet vi vil levere videre?