Det mest fascinerende med dekningen av og diskusjonen om den kvinnelige OL-bokseren Khelif, har vært hvor fullstendig uforberedt både profesjonelle og uprofesjonelle medier og synsere både i Norge og ellers har vært på at det finnes mennesker her i verden med uærlige hensikter.
Andre runde syltetøy
Det ble en omgang til med syltetøy rett etter den første. Jeg vet ikke hvordan dette gikk heller, men her er iallefall hva det ble:
- 2075 gram rips fra hagen
- 1414 gram bringebær fra butikken
- 1175 gram sukker
- 2 poser Tørrslefs frysepulver
Jeg tror kanskje det ble for mye sukker, men får se når det skal smakes på.
Første runde syltetøy
Vi kaller det jo å høste bær, gjør vi ikke, så det er med bismak når jeg står midt i juli og plukker moden rips for å lage syltetøy. Havet blir varmere, lufta blir varmere, høsten kommer tidligere, bærene modnes tidigere. Så her er vi.
Første runde er en blanding av rips og syltetøy. Og fordi jeg kommer til å glemme hva jeg gjorde neste gang jeg skal røre sammen noe, eller når jeg spiser dette og lurer på hvordan jeg lagde det, skriver jeg det ned her.
- 800 gram rips fra hagen
- 200 gram bringebær fra hagen
- 775 gram bringebær fra butikken (som er komisk fordi jeg kjøpte tre kurver á 300 gram, og ikke egentlig kastet noe særlig fra dem)
- 600 gram sukker
- 1 pose Tørrsleffs frysepulver
Pakket bokser á i 10 x 200 gram og 1 x 300 gram.
(Jeg tror det ble for mye bringebær og for lite rips. Så får vi se.)
Vi trenger flere gode nyheter
Okaj, så her er noe jeg har tenkt på en stund: Vi trenger flere gode nyheter.
Vi trenger å få med oss at det fortsatt skjer bra ting, at det fortsatt finnes bra folk, og viktigst av alt: At det fortsatt nytter å engasjere seg for noe, gjøre noe med verden rundt seg.
Mange av de beste folka jeg kjenner har gitt opp, er apatiske, usikre på hva som er sant og usant og usikre på om det går an å gjøre noe med ting som ikke er bra nok. Meg selv inkludert, for all del.
Det er lett å få følelsen av at alt er for sent. At ingenting nytter.
Men sånn er det jo ikke. Ting bestemmes hele tiden, ting settes i gang, verden endres. Det er bare det at rammene for hva som kan bestemmes og faktisk bestemmes, settes av folk som har mest å tjene på at bra folk er usikre og apatiske og holder seg i ro. At de ikke finner hverandre.
Jeg savner å føle et fellesskap om å ville bra ting ikke bare for meg selv, men for samfunnet og verden rundt meg. Ikke bare nå, men for fremtiden. Og det er litt rart, for jeg er ganske sikker på at veldig mange vil og savner det samme. Jeg savner å føle at noe nytter, at noe er mulig å få til.
Og det er der de gode nyhetene kommer inn. Vi trenger å høre om de gangene ting gikk etter planen, når noen ville noe og fikk det til, de gangene verden har blitt litt bedre fra vi stod opp til vi la oss. Vi trenger å la alle skjønne at de kan spille en rolle, at hva de mener og vil betyr noe.
Kanskje er det pressestøtta til lokalaviser som må opp. Noen ganger lurer jeg til og med på om rene partiaviser hadde vært en god idé, som tillegg til de frie avisene. Jeg vet ikke. Jeg bare synes det er dumt at vi ikke klarer å engasjere folk mer i samfunnet rundt seg, i stort og smått.
Flaks for meg at jeg ble født som streit cis-mann
Jeg har alltid syntes det har vært urettferdig at jeg er født som mann. Ikke fordi jeg heller vil være kvinne, men fordi jeg har lagt merke til at jeg slipper unna mye dritt som andre mennesker må finne seg i bare fordi de er kvinner. De kan like lite for at de ble født som kvinner, som jeg kan noe for at jeg ble født som mann. Sånn sett var det kanskje flaks for meg, da, at jeg ble født som mann. Og uflaks for dem at de ble født som kvinner.
Etterhvert som jeg har blitt eldre er det stadig flere mennesker jeg synes har hatt uflaks.
Flaks for meg, for eksempel, at jeg tilfeldigvis tiltrekkes av mennesker av motsatt kjønn. Det synes visst samfunnet er uproblematisk. Uflaks for de som ble født som en som liker mennesker av samme kjønn. Eller begge. Eller ingen. Som fortsatt, også i Norge, stadig må se seg over skulderen og aldri helt kan føle seg trygge. Og flaks for meg, kanskje, at det er akkurat min legning samfunnet oppfatter som normalen, og at jeg slipper å late som at jeg er noe jeg ikke er.
Flaks for meg, også, at jeg er komfortabel med kjønnet jeg er født som. Jeg vet ikke hvordan det er å føle ubehag med kjønnet man er født som, men jeg har skjønt på de som har det sånn at samfunnet ikke akkurat er så veldig tolerante og hjelpsomme om den slags heller. Transpersoner scorer skyhøyt på psykisk sykdom og selvmord. Uflaks for dem at de ble født som de ble, i et samfunn som ikke tåler dem bedre, forstår dem mer, hjelper dem bedre.
Uflaks for dem. Flaks for meg. Og flaks for de fleste av dere.
Skjønt – å kalle det «flaks» underslår vel noe viktig. Grunnen til at det er farligere å være homofil enn heterofil, tyngre å være trans enn cis, mer krevende å være kvinne enn mann, handler ikke egentlig om disse gruppene av mennesker. Det hander om alle andre. Først og fremst og mest av alt handler det om at samfunnet ikke er mer romslig enn det er. Mer hjelpsomt enn det er.
Og samfunnet er deg og meg. Familie og venner, store og små. Hva vi sier og hva vi gjør, betyr noe. Det er hva hver og en av oss finner på, hver dag og hvert år, som avgjør om det er flaks eller uflaks å bli født som det ene eller det andre. Det er vi som kan gjøre verden litt mer rettferdig, litt mer trygg, litt mer ålreit – for alle.
Ingen av oss kan noe for hvordan vi er født. Men vi kan alle sammen noe for hvordan vi behandler andre.
Vi kommer til å få høre mye fælt og rart om pride, om foreningen fri, om skeive og om transfolk, også i år. Det meste av det vil være sludder, rykter, misforståelser eller konspirasjonsteorier. De skeive og de transfolka jeg kjenner til vil først og fremst det samme som meg: Leve livet i fred og ro, uten bråk og bryderi. Uten at andre skal mene så mye om hvem man er og hva man gjør.
Tidligere har mange markert pride med å si at folk må få elske hvem de vil. Det er riktig, og fortsatt viktig. Men etter terrorangrepet mot pride, og etter flere år der mistenkeliggjøring, hat og trusler mot både skeive og transfolk har nådd nye høyder, må vi legge lista høyere. Pride handler ikke bare om at alle må få elske hvem de vil. Folk må få være den de er. Uten fare for eget liv og egen helse. Uten frykt, uten skam.
Og i år er det viktigere enn noen gang at vi – alle sammen – slår ring rundt de som trenger det. Først og fremst nå i juni, nå i pride-måneden. Men også, er jeg redd, i månedene og årene som kommer etter.
Ingen er fri før alle er fri. God pride!
Noen mener det har blitt for mye pride. Jeg er uenig.
Ålesund kommune har bestemt at ingen skoler får flagge under pride. Denne rektoren her er min nye helt. Det blir ikke flere skeive barn av at vi markerer pride. De føler seg bare litt mindre alene, litt mindre redde, og får det litt mindre kjipt. Det er bra for dem, og bra for oss alle. Samfunnet får minst bry med og mest nytte av folk når de har det bra.
Det er helt imponerende hvor mye (mer eller mindre) lavpannede konspirasjonsteorier folk må finne på om pride i forsøket på å gjøre det vondere, vanskeligere og farligere å være skeiv eller trans enn det allerede er. Det er imponerende hvor lenge seiglivede misforståelser kan få styre polemikk og politikk.
Noen mener det har blitt for mye pride. Jeg er uenig. Og saken fra Ålesund er med på å bevise det. Frem til alle trekker like mye på skuldrene over at noen er skeiv eller trans som at de er hetero eller cis, har vi hatt for lite pride, ikke for mye. Legning og kjønnsidentitet burde ikke være noen big deal. Men så lenge samfunnet fortsatt mener at det er det, trenger vi pride.
Mur, far og dotter – ei bok om tørrmurring
Jeg begynte å stable noen stein i hagen for å lage til noen bed for roser og planter, og fikk tips om denne boka på bluesky. Og det er jeg glad for! Boka forteller lettbeint og lavmælt om hvordan arkitekt-datteren og steinarbeider-faren bygger en mur sammen. Om detaljer i arbeidet, bruk av verktøy, teknikker for stabling og tegninger og enkle og fine forklaringer. Boka trekker også opp et bakteppe av større perspektiver rundt steinbygging og hvilken betydning den har hatt for oss – det «store oss» – både lokalt, regionalt og globalt, gjennom tidene og mange tusen år tilbake.
Anbefales!
Mur, far og dotter - ei bok om tørrmurring
Skald
2022
Innbundet
191
https://www.ark.no/produkt/boker/dokumentar-og-faktaboker/mur-far-og-dotter-9788279593478
Flere bilder fremkalt
Vi fant frem de gamle analoge kameraene som har ligget så lenge, ikke noe fancy, bare de pek-og-klikk-kameraene vi hadde i ungdomstida, før de små digitalkameraene kom. Og jeg liker dem så godt! Den litt høytidelige stemningen når noe skal fanges på film, at det ikke går an å ta ti tusen bilder og velge ut det som ble best av dem, men at det er én sjanse, og kun det.
Og ikke minst: At detaljene blir litt hvisket ut, at bildene ikke blir så sylskarpe, at bildene, som minnene, flyter litt over i hverandre, men likevel er klare nok til at man skjønner hva det var, hva vi gjorde, hvilken dag det var. Vi fremkaller dem hos Antonio i Bergen, og scanner dem selv hjemme. Så sender vi noen av dem til print og setter dem i album. Og det morsomme er at jeg husker hvert bilde så mye bedre på denne måten, enn mobilbildene jeg tar.
***
Den lille bonden – en historiebok om slit, nøysomhet og bærekraft
En godt skrevet, lettlest bok om små kår og trange tider mange steder i landet, langt tilbake i tid. Et fascinerende innblikk i en tid som føles som at har forsvunnet for lengst, men som det ikke er så lenge siden ble forlatt. Det var veldig mange som levde av mat de dyrket selv, som betalte leie for hus og tomt ved tvangsarbeid hos storgårdene, og som drømte om bedre liv med egen eiendom og større frihet. Dette er boka som forteller historien dems. Anbefales!
Den lille bonden - en historiebok om slit, nøysomhet og bærekraft
Kulturhistorie, Gårdsbruk
Mira Trysil
2022
Innbundet
255
https://www.ark.no/produkt/boker/fagboker/den-lille-bonden-9788230023990
I 1979 ga Rolf Jacobsen ut diktet «Den lille bonden». Det har vært en inspirasjon for Roar Vingelsgaard, som har reist Norge rundt for å finne historien om husmenn, fiskerbønder og småbrukere fra slutten av 1800-tallet og fram til i dag. Det har blitt ei historiebok om hun og han som gikk fra arbeid til arbeid. Hun hadde ansvaret for huset og fjøset, og han måtte ta seg arbeid utenfor hjemmet for å ha noen inntekter. Men i onnene måtte alle være med. Den lille bonden var nøysom, og han visste hvordan de kunne bruke ressursene i utmarka. Lyngheier, løv, tang, bær og vilt - alt kunne brukes slik at den lille buskapen og den store familien skulle ha nok. De norske bygdene var som fargerike lappetepper med slåtteenger, beitemark og røde låver - godt rammet inn av steingjerder og dreneringsgrøfter. Vi har mye å lære av historien om den lille bonden. Mer enn noen gang trenger vi å høre på de som vet hvor det gror, og hvordan vi kan ta vare på jorda på en bærekraftig måte.
Kan ikke Bergen bare bygge den bybanen, da
Tenk at Bergen fortsatt diskuterer bybane. Tenk at det fortsatt finnes folk som sier nei takk til forbedringene den gir. Tenk at det fortsatt finnes folk som er villige til å gjøre hva som helst for å stanse den.
For det er jo ingen tvil om at det er nettopp det Trond Tystad og gjengen forsøker på? De krever tunnelutredning, de krever at den gjennomføres av bestemte mennesker, og de har allerede erklært at de uansett ikke kommer til å legge vekt på utredningen hvis den kommer til et resultat de ikke er enig i. Trump kunne ikke gjort det bedre selv. Dette er trenering, dette er meningsløse omkamper, dette er fullstendig idioti.
Det mest oppsiktsvekkende er at man vil la de menneskene som har minst bruk for og ønske om bybanen få bestemme hvor og hvordan den bør bygges. Selvsagt havner den da bortgjemt inni et fjell, hvis den i det hele tatt kommer. Selvsagt legges den utenom det sentrumsområdet den aller mest behøver å betjene. Men tenk at de er villige til å bruke så mange milliarder på å lage bybane så dårlig som det går an. Kunne de ikke heller vært ærlige, og si at de ikke ønsker den i det hele tatt?
Bergen fortjener et bedre kollektivsystem. Bergen fortjener et skinnegående alternativ til køer av biler og busser. Bergen fortjener at sentrum blir tilgjengelig for gående, mennesker som stopper opp og bruker penger, på butikker, cafeer, alt som finnes. Bergen fortjener å bli et bedre sted å bo for folk som ikke vil eller kan eie bil. Bergen fortjener en bybane over Bryggen.
Det er fortvilende at antidemokratiske krefter som bybanemotstanderne har lykkes med å kapre demokratisk makt, og bruker sin demokratiske posisjon til ting som dette. Jeg håper vi får se bybane over Bryggen i min levetid. Men jeg er neimen ikke sikker på at det vil skje.