Dagmarsplass, Foto

Trost på linja

En fugleflokk sveiper over området iblant, noen ganger sitter de i grantrærne på vestsida, noen ganger på plenen nedenfor nabohuset, og av og til lander de alle sammen på strømledningene langs veien her ute. Så sitter de der og bæsjer og piper og pirker litt borti hverandre, mens jeg sitter her inne og ser på.

Ikke så dumt, egentlig, så får jeg testet det nye kameraet mitt med 70-200mm-objektivet også. I tillegg satte jeg kameraet på høyhastighetsfotograferingsmodus, hvor det tar omlag 10 bilder i sekundet, og den såkalte 3D-autofokusen, hvor kameraet etter beste evne følger med på objektet man tar bilde av, og fokuserer på dét.

Det ble frustrerende å bare vente på at de skulle røre på seg, men til slutt fløy de avgårde, og jeg fikk min belønning.

Bilde-data på hovedbilde:

  • Aperture: ƒ/2.8
  • Camera: NIKON D500
  • Focal length: 200mm
  • ISO: 640
  • Shutter speed: 1/3200s
Foto, Hverdag

Kjøretur fra øst til vest

Kjørte flyttelass fra Oslo til Osterøy. Var alene i bilen og måtte ta mange pauser, og da passet det jo fint å ta noen bilder også.

Foto, Teknologi

Colorize it

Jeg kom over en nettside hvor noen folk prøver å lage en algoritme som automatisk fargelegger sort-hvitt-bilder. Etter hva jeg forstår er den fortsatt under utvikling, men det er allerede morsomt å prøve seg med gamle bilder jeg har scannet. Her er noen smakebiter. Om du vil prøve sjæl, finner du nettsida her.

Min favoritt, hvor resultatet ble best, tror jeg må være mormor på hest, hjulpet av sin bror Johan. Både gresset, hesten, himmelen og folkene ser naturlige og riktig farget ut:

 

Men også de andre er imponerende gode – tatt i betraktning at et dataprogram må kjenne igjen gjenstandene, vite hvilke farger de pleier å ha, eller – hmm – hvordan funker egentlig dette? Imponerende er det lell.

 

 

 

 

 

 

Foto, Loggbok, Verdensrom

Stacking av verdensrombilder

Det er mørkt nok igjen til at man kan ta bilder av himmærn, så etter jobb i går var jeg ute og måtte gjøre et forsøk. Månen var halv, og Venus var klar og fin. Begge sett bort fra disen som omringet månen, og antagelig lå foran Venus også, da.

Så, jeg tok med kameraet ut, og tok noen bilder. Her er enkelteksponeringer av månen og av Venus:

Flere bilder oppå hverandre

Jeg følger en del astrofoto-folk på twitter og instagram, og de skriver om noe de kaller stacking. Prinsippet er forståelig nok – himmellegemer, og spesielt stjerner, er relativt lyssvake, og på vei fra stjerna til billedbrikka må lyset passere flere hindre, blant annet jordas atmosfære med varierende temperaturer i ulike luftlag, tåke-dis-forurensning, og glasset på linsa. I tillegg kommer rent mekaniske utfordringer – at kameraet utsettes for vibrasjoner fra bussen som passerer utenfor parken jeg står i, små vinddrag, at jeg ikke klarer å holde fjernutløseren helt stille, osv.

Så, hver eneste eksponering vil variere noe fra den forrige. Med stacking tar man en hel serie bilder – eller simpelten en video – som et dataprogram deretter analyserer. Så velger det på noe finurlig vis ut de bitene av hver eksponering som er best egnet, og setter det hele sammen til ett ferdig bilde. Nøyaktig hvordan det velges ut, og hva den rent faktisk gjør, har jeg ikke helt fått grepet om ennå.

Programvare og instruksjoner

Med måne- og venusbildene tenkte jeg at jeg ville prøve. En fyr på twitter anbefalte gratisprogrammet AutoStakkert2. Det fantes bare til windows, men via omveier om Wineskin, kunne det kjøres på macen min likevel.

Det var litt knotete å forstå, og jeg har nok ikke helt grep om alt som foregår ennå heller. Jeg skummet en veiledningsartikkel, men ser at det finnes flere også, som helt sikkert gjør det hele mer forståelig. I tillegg er min 13″ skjerm for liten til å vise alt samtidig, og det ser ikke ut til at skjermbildene kan resizes. På noe vis fikk jeg prøvd litt likevel.

Min test med månen og Venus

Jeg matet inn 6-7 eksponeringer av månen (eksportert til jpg fra raw), og prøvde å analysere bildene. Ingenting så ut til å skje. Jeg lukket programmet og prøvde på nytt, med samme resultat. Så forsøkte jeg å eksportere bildene til jpg på nytt, denne gang i maks 1000×1000 pixler istedet for 4000×3000. Da raset den gjennom hele bunken, forsøkte å plassere månen på samme sted i hver eksponering (med vekslende hell), og ga meg et ferdig resultat. Hvis jeg har forstått det riktig, bruker den 50% av de bildene man mater inn, og skroter de 50% dårligste. Man kan justere prosenttallet selv, etter hva jeg forstår.

Her er da altså det ferdig stackede bildet, konvertert fra tif til jpg:

Jeg må innrømme at jeg ikke helt klarer å se forskjell. Her er en sammenligning av månen med og uten stacking:

Eneste antydning jeg klarer å finne, når jeg zoomer veldig inn, er at det kanskje – kanskje – er mindre støy i det stackede bildet.

(Så er ikke dette noen innvending mot stacking som teknikk altså, men heller mer en understreking av at jeg nok ikke får til dette særlig godt ennå.)

For Venus ble heller ikke resultatet veldig mye annerledes, synes jeg:

Basert på de bildene jeg har sett på nett, er det vel kanskje heller ikke meningen at forskjellen skal bli allverdens stor – den enkelte eksponering vil vel sjeldent være heelt på jordet, og da blir forskjellen til det stackede bildet heller ikke veldig stor.

Jaja

Det blir uansett spennende å teste mer. Spesielt ser jeg for meg at Jupiter, med fire måner, kan bli gøy. Jeg har også lyst til å prøve på Orion-tåken, Andromeda, og Saturn. Og ikke minst: Disse bildene er tatt med 200mm-objektiv og 2x telekonverter. Jeg har lyst til å finne ut hvordan jeg fester kameraet mitt på teleskopet – da kan det bli flere motiver å leke med!

Drone, Foto

Andre dronetur

Jeg var i skogen i går kveld i hyggelig lag, og mens andre hugget ved, plukket blåbær og lagde mat, passet jeg på å leke med den nye drona mi. Finfin ansvarsfordeling, med andre ord!

Dette var bare andre tur med den nye, og den fungerer fortsatt så godt som jeg håpet at den ville. Den er kjedeligere å fly, ved at veldig mye styres automatisk, men det gjør det enklere å ha fokus på film og foto underveis, som jo var akkurat det jeg ville bytte drone for.

Det er nokså vrient å manøvrere både drone og kamera samtidig, spesielt synes jeg hjulet som justerer kameravinkel responderer litt ujevnt – det føles som at man vrir på det uten at noe skjer, og rører man fingeren en liten millimeter eller fire til, gir det plutselig kjempeutslag. I tillegg var det utfordrende å både holde blikket hevet for å manøvrere dronen opp og ned mellom trær med tynne (og nær usynlige) grener, og kikke ned på skjermen for å se hva jeg fikk med meg i kameraet. Jeg kan se for meg at noen slags google-briller hadde vært bra, så man kunne projisert skjermbildet på brillene så man kunne sett både opp og ned samtidig. Men det er vel en øvingssak også, tenker jeg.

Jeg gleder meg til å teste mer!

Foto, Hverdag

De siste dagers begivenheter

Jeg er mindre støl idag enn i går, og det er igrunn helt greit. Men det var jommen fint å være støl også! For jeg var støl fordi jeg, da jeg var ute og gikk tur, fikk det for meg at jeg skulle se om jeg kunne jogge litt. Og det kunne jeg! I særs korte strekk og i varierende tempo, men det gikk bra. Hurra! Etter prolapsen i 2011 har ryggen gjort vondt de gangene jeg har prøvd meg på noe sånt, men kanskje det nå går bedre? Jeg gleder meg til å prøve igjen. Bare jeg blir litt mindre støl først..

På søndag fikk jeg omsider solgt dronen min, og bestilt en ny, og den kom på tirsdag. Egentlig hadde jeg ikke tid til å teste den før på lørdag, men i går klarte jeg ikke vente lenger. Så jeg busset meg til Ekeberg, og duret i vei. Det var mer vind enn jeg er komfortabel med, men jeg fant et nogenlunde lunt sted.

Det skinner gjennom på alle måter at den nye drona er rettet mer mot forbrukermarkedet enn den gamle – man trenger egentlig ikke kunne noe eller forstå noe for å kunne verken fly den eller kontrollere den ellers. Og det er igrunn greit, for jeg vil ha mer fokus på foto og video enn på selve flyingen. Man kobler mobilen til håndkontrolleren, og får live-video, kart og flydata direkte på skjermen (inkludert høyde, hastiget, GPS-dekning, og den slags). Via håndkontrolleren kan man også starte og stoppe videoopptak og ta bilder underveis. Hvilket i utgangspunktet er bra, så slipper man 25-minutter lange videoer man må lete og lete i for å finne det man egentlig skulle filme, men som også kan være dumt (for eksempel ved at et av klippene jeg trodde jeg filmet i går, og gledet meg til å se, må ha vært gjort i en periode hvor jeg har glemt å sette kameraet på opptak). Men det er vel sånt man lærer av.

DJI_0025_1

Foreløpig ser det ut til at den leverer helt glimrende greier både av foto og video – bildene kommer tilogmed i rå-format! Jeg gleder meg til å teste den på et litt mer fotogent sted enn Ekeberg-sletta. (Og skulle gjerne gjort noen flyvninger i byen, som jeg gjorde med den gamle, før de nye drone-reglene trådte i kraft fra nyttår av.)

Og ellers går det også smått fremover med søknaden og prosjektbeskrivelsen. Jeg prøver å få gjort litt hver dag, men med annenhver dag skrivedag og fridag, sånn at jeg ikke skal få helt overload. Dette med å ikke ane hvor lista ligger er utfordrende. Men jeg ville vel vært fylt nogenlunde til randen med selvtvil og pessimisme uansett, så det er vel bare å ignorere det meste av sånt og gjøre så godt man kan.

Og nå skal jeg på jobb. Hadet!

Foto, Verdensrom

Meg og Galileo

12265973_10153634317245306_1607535215084037141_o

For noen dager siden la jeg ut et bilde av Jupiter og noen av dens måner. Her er et nytt bilde, tatt et par dager senere. Sammenligner man med det forrige bildet, ser man at månene har flyttet på seg.

Kanskje virker det trivielt – det er vel i våre dager åpenbart for de fleste at måner går i bane rundt sin planet. Men sånn har det ikke alltid vært. Og betydningen av akkurat disse månene er større enn man kanskje tror. Det var disse månene Galileo Galilei, som den første noen sinne, oppdaget med sitt teleskop, den 7. januar 1610. Også han fant dem igjen noen dager senere, og også han oppdaget at de hadde beveget på seg. Altså kunne de ikke være stjerner, som han først hadde trodd. Istedet måtte de være måner, som gikk i bane rundt den allerede vel kjente planeten Jupiter.