Hverdag, Prosjekt Potet

Andre runde syltetøy

Det ble en omgang til med syltetøy rett etter den første. Jeg vet ikke hvordan dette gikk heller, men her er iallefall hva det ble:

  • 2075 gram rips fra hagen
  • 1414 gram bringebær fra butikken
  • 1175 gram sukker
  • 2 poser Tørrslefs frysepulver

Jeg tror kanskje det ble for mye sukker, men får se når det skal smakes på.

Hageliv, Hverdag, Livet på landet

Første runde syltetøy

Vi kaller det jo å høste bær, gjør vi ikke, så det er med bismak når jeg står midt i juli og plukker moden rips for å lage syltetøy. Havet blir varmere, lufta blir varmere, høsten kommer tidligere, bærene modnes tidigere. Så her er vi.

Første runde er en blanding av rips og syltetøy. Og fordi jeg kommer til å glemme hva jeg gjorde neste gang jeg skal røre sammen noe, eller når jeg spiser dette og lurer på hvordan jeg lagde det, skriver jeg det ned her.

  • 800 gram rips fra hagen
  • 200 gram bringebær fra hagen
  • 775 gram bringebær fra butikken (som er komisk fordi jeg kjøpte tre kurver á 300 gram, og ikke egentlig kastet noe særlig fra dem)
  • 600 gram sukker
  • 1 pose Tørrsleffs frysepulver

Pakket bokser á i 10 x 200 gram og 1 x 300 gram.

(Jeg tror det ble for mye bringebær og for lite rips. Så får vi se.)

Hverdag, Samfunn og politikk

Flaks for meg at jeg ble født som streit cis-mann

Jeg har alltid syntes det har vært urettferdig at jeg er født som mann. Ikke fordi jeg heller vil være kvinne, men fordi jeg har lagt merke til at jeg slipper unna mye dritt som andre mennesker må finne seg i bare fordi de er kvinner. De kan like lite for at de ble født som kvinner, som jeg kan noe for at jeg ble født som mann. Sånn sett var det kanskje flaks for meg, da, at jeg ble født som mann. Og uflaks for dem at de ble født som kvinner.

Etterhvert som jeg har blitt eldre er det stadig flere mennesker jeg synes har hatt uflaks.

Flaks for meg, for eksempel, at jeg tilfeldigvis tiltrekkes av mennesker av motsatt kjønn. Det synes visst samfunnet er uproblematisk. Uflaks for de som ble født som en som liker mennesker av samme kjønn. Eller begge. Eller ingen. Som fortsatt, også i Norge, stadig må se seg over skulderen og aldri helt kan føle seg trygge. Og flaks for meg, kanskje, at det er akkurat min legning samfunnet oppfatter som normalen, og at jeg slipper å late som at jeg er noe jeg ikke er.

Flaks for meg, også, at jeg er komfortabel med kjønnet jeg er født som. Jeg vet ikke hvordan det er å føle ubehag med kjønnet man er født som, men jeg har skjønt på de som har det sånn at samfunnet ikke akkurat er så veldig tolerante og hjelpsomme om den slags heller. Transpersoner scorer skyhøyt på psykisk sykdom og selvmord. Uflaks for dem at de ble født som de ble, i et samfunn som ikke tåler dem bedre, forstår dem mer, hjelper dem bedre.

Uflaks for dem. Flaks for meg. Og flaks for de fleste av dere.

Skjønt – å kalle det «flaks» underslår vel noe viktig. Grunnen til at det er farligere å være homofil enn heterofil, tyngre å være trans enn cis, mer krevende å være kvinne enn mann, handler ikke egentlig om disse gruppene av mennesker. Det hander om alle andre. Først og fremst og mest av alt handler det om at samfunnet ikke er mer romslig enn det er. Mer hjelpsomt enn det er.

Og samfunnet er deg og meg. Familie og venner, store og små. Hva vi sier og hva vi gjør, betyr noe. Det er hva hver og en av oss finner på, hver dag og hvert år, som avgjør om det er flaks eller uflaks å bli født som det ene eller det andre. Det er vi som kan gjøre verden litt mer rettferdig, litt mer trygg, litt mer ålreit – for alle.

Ingen av oss kan noe for hvordan vi er født. Men vi kan alle sammen noe for hvordan vi behandler andre.

Vi kommer til å få høre mye fælt og rart om pride, om foreningen fri, om skeive og om transfolk, også i år. Det meste av det vil være sludder, rykter, misforståelser eller konspirasjonsteorier. De skeive og de transfolka jeg kjenner til vil først og fremst det samme som meg: Leve livet i fred og ro, uten bråk og bryderi. Uten at andre skal mene så mye om hvem man er og hva man gjør.

Tidligere har mange markert pride med å si at folk må få elske hvem de vil. Det er riktig, og fortsatt viktig. Men etter terrorangrepet mot pride, og etter flere år der mistenkeliggjøring, hat og trusler mot både skeive og transfolk har nådd nye høyder, må vi legge lista høyere. Pride handler ikke bare om at alle må få elske hvem de vil. Folk må få være den de er. Uten fare for eget liv og egen helse. Uten frykt, uten skam.

Og i år er det viktigere enn noen gang at vi – alle sammen – slår ring rundt de som trenger det. Først og fremst nå i juni, nå i pride-måneden. Men også, er jeg redd, i månedene og årene som kommer etter.

Ingen er fri før alle er fri. God pride!

Foto, Hverdag

Flere bilder fremkalt

Vi fant frem de gamle analoge kameraene som har ligget så lenge, ikke noe fancy, bare de pek-og-klikk-kameraene vi hadde i ungdomstida, før de små digitalkameraene kom. Og jeg liker dem så godt! Den litt høytidelige stemningen når noe skal fanges på film, at det ikke går an å ta ti tusen bilder og velge ut det som ble best av dem, men at det er én sjanse, og kun det.

Og ikke minst: At detaljene blir litt hvisket ut, at bildene ikke blir så sylskarpe, at bildene, som minnene, flyter litt over i hverandre, men likevel er klare nok til at man skjønner hva det var, hva vi gjorde, hvilken dag det var. Vi fremkaller dem hos Antonio i Bergen, og scanner dem selv hjemme. Så sender vi noen av dem til print og setter dem i album. Og det morsomme er at jeg husker hvert bilde så mye bedre på denne måten, enn mobilbildene jeg tar.

***

 

Hverdag

Tirsdag

Det legger seg noe rart, hvitt over landskapet. Kanskje jeg ikke skal kjøre til jobb idag likevel.

Dagmarsplass, Foto, Hverdag

Valestrand Hjellvik FK – Sædalen IL: 7- 0

Vi vant! (Man har lov til å si «vi» når man er folkeregistrert der laget hører til, som jeg nå jo har vært i over en måned.) Det var moro å være på fotballkamp. Litt på grunn av fotballen, og mye på grunn av supportergjengen til Valestrand Hjellvik. De kan ikke ha vært mer enn 10, men hørtes ut som 100. Og de holdt trykket hele veien gjennom. Hvilket vel er mer enn hva man kan si om spillerne. Men til tross for tidvis laber innsats, ble det begivenhetsrikt – Valestrand Hjellvik vant 7 – 0 over Sædalen.

Jeg har ikke blitt superinteressert i fotball siden sist, jeg var mest opptatt av å få testet det nye kameraet på folk i bevegelse. Jeg noterer meg til neste gang at jeg må vurdere plasseringen min for å få en bedre balanse mellom lyse og mørke partier, spesielt hvis det er strålende sol som idag. På den annen side er det jo greit å stå nogenlunde bak mål, sånn at folk har ansiktene vendt mot meg når det skjer ting det er verdt å ta bilde av. (Og ansiktsuttrykkene er jo ofte det morsomme, synes jeg!) I tillegg har jeg lurt på om jeg kan få hentet ut flere detaljer av de mørke partiene med høyere ISO. Jeg får prøve meg frem på neste kamp!

Noen artige fotos ble det vel lell. Her er et utvalg. God fornøyels!

Dagmarsplass, Hverdag

Branntomta

De meldte i morges om brann her i Valestrandsfossen. Huset brant ned til grunnen, men etter hva vi hører kom alt av folk seg ut i behold.

Huset lå fint til rett over fergekaia. På vei til jobb fredag tok jeg bilder av det fine været – og huset, før det brant. Idag passerte jeg samme sted, og tok bilde på det jeg gjettet var omtrent samme sted:

I garasjen stod det en bil som det ikke var stort igjen av. Ved siden av huset stod en tilhenger der metallet hadde bøyd seg av varmen. Man kan ikke annet enn å bli ydmyk over kreftene som er involvert, og håpe man aldri opplever noe lignende.

Dagmarsplass, Helland, Hverdag

Uke 3 & 4 – Påske, Helland, Våtrom

Kanskje hadde mormor rett, de gangene hun lente seg frem i stolen og kikket på meg over brillene mens vi spilte kort, femhundre, hun vant nesten alltid, men det gjorde ikke noe, det var fint å spille kort, og noen ganger vant jeg jo jeg også, kanskje hadde hun rett når hun så på meg og sa at tiden, den går fortere jo eldre man blir.