Hverdag

Det går stadig fremover. Jeg hadde meglere på besøk i går, tre stykk, for å ha noe å sammenligne mellom. Jeg har lyst til å lire av meg generaliteter om meglere, men han ene av de tre var jo faktisk veldig ålreit. Han var eldre enn de to andre, roligere, mer omgjengelig, mindre pågående. Det ble ham. De to andre var stereotypiske meglere – litt glætte, intense, pågående. Jeg ble utmattet bare av å møte de to siste, i motsetning til han første. Enda sikrere i min sak ble jeg da jeg fortalte de to at det ikke ble noen av dem, og at jeg hadde avtalt med en tredje, og en av dem nokså iherdig svarte tilbake, både via epost, telefon og mobilsvar.

Så, da er vel salgsprosessen offisielt i gang, antar jeg. Gratulerer til meg! Planen nå er å kjøre flyttelass iløpet av 3-4 uker, så må jeg få leiligheten malt. Takstmannen kan visst komme før malingen er gjort, så det blir til uka. Så, når tømt og malt, er det vel klart til å forberede billedtagning og visning, og da nærmer det seg fort slutten av februar. Da har jeg en reise planlagt, så jeg ser for meg visning helt i begynnelsen av mars, kaanskje slutten av februar, men det spørs. Så, da håper jeg boligmarkedet holder frem til da, iallefall.

Jeg har begynt pakkingen så smått allerede, jeg har sortert ting litt inne i leiligheten, og en del i boden, og har hatt et par kvelders innsats der. Neste segment å sortere er klær, og det gruer jeg meg til, for det har samlet seg opp ganske mye over årene. Og for å få sortert, må jeg nesten få en oversikt over alt sammen – kanskje kan jeg kaste eller gi bort en stilongs eller en jakke jeg aldri bruker, men så vil jeg jo gjerne sjekke at jeg har nok stilongser igjen, og tenke etter om jeg vil få bruk for akkurat en sånn jakke på øya selv om jeg ikke har brukt den her. Så, jeg driver og utsetter og utsetter, selv om jeg forsåvidt har ledige kvelder til å gjøre det. Unnskyldningen er vel at jeg ser for meg at det må en hel (helge)dag til for å få det gjort. Men kanskje jeg kan dele undersegmentet inn i underundersegmenter? Ta sommerklærne først, for de bruker jeg jo ikke nå uansett, for eksempel. Så kan jeg fylle opp en søplesekk eller to med greier som skal med, eller som skal gis bort.

Det er uansett spennende tider. Jeg gleder meg og er spent på både salg og flytting og det hele.

Jeg sitter på kontoret mitt og jobber, eller tenker, iallefall, men jeg synes det er å jobbe også, man kan ikke bare gjøre, man må tenke litt på hva man gjør også. Så jeg stirrer ut av vinduet, mot de orangebrune blokkene på høyden, på mursteinsbygget over gata, på den blå himmelen bak det hele. Iblant ser jeg mennesker røre seg inne i mursteinsbygget, og jeg ser på dem også, og prøver å skjønne hva de gjør. Noen i grupper, noen i kontorlandskap, noen alene, alle ganske unge. Kanskje de er sånne dynamiske, tenker jeg, sånne dynamiske og fleksible som de spør etter i alle jobbannonsene. Jeg bestemmer meg for å ikke like dem. Men jeg liker huset de er i, mursteinsbygget, jeg liker vinduene og de røde taksteinene. De beveger seg, menneskene, og jeg prøver å følge med på hvor de går, fra vindu til vindu, rom til rom. Et av rommene har skrivere, og der er nesten alle innom fra tid til annen. Kanskje går det en gang lengst vekk fra meg, som forbinder de andre rommene? Jeg lager meg et kart i hodet over huset, rommene, gangene, og snart kjenner jeg igjen menneskene også. Jeg lurer på hva de spiste til frokost, hva som henger på veggen i stua der de bor. Jeg lurer på om det var dette de drømte om, å gå fra kontorplassen sin til printeren i mursteinsbygget på Grønland. Jeg lurer på så mye. Så tenker jeg på jobb igjen.

Det skjer mye om dagen, men så skjer det ikke så mye likevel. Jeg har mailet tre meglere nå, som skal si meg hva det koster å selge bolig. Kanskje vil de skryte av hvor mye de kan få, hvor bra alt vil bli. Jeg skjønner aldri hvem jeg skal tro på, hva jeg skal tro på. Jeg er spent på hvordan det blir, etter rydding, pakking, pynting. Kanskje blir det rart å se leiligheten på finn, min leilighet, mitt hjem. Det føles ikke som lenge siden jeg flyttet hit, men det er det vel likevel. Når jeg flytter i mars har jeg bodd her i fem år og en måned. Så skjønner jeg, akkurat her og nå, at jeg aldri har bodd noe sted i Oslo så lenge. Grefsen et år, Frogner to, Korsvoll tre, Pilestredet et halvt – og Tøyen fem. Hah.

Jeg prøver å sortere tida mi litt, ikke la planene klumpe seg. Det går litt middels. Alle tre meglerne kommer i morgen. Men det er greit, så får jeg velge og satt igang prosessen. Jeg vil prøve å ha annenhver dag innekveld og utekveld, altså, jeg vil komme meg ut i frisk luft annenhver kveld. Det er en ambisjon iallefall, så får vi se hvordan det går. Jeg vil ikke gjøre noen plan utav det. Jeg gidder ikke tenke på det som noe nederlag hvis ikke det blir sånn likevel.

Og nå må jeg gå og rydde i boden, så ikke jeg sovner før klokka blir ni. Hadet!

Det er nyttårsaften, og det regner. Jeg liker vær. Det blåser også. Da jeg og morfar var ute og gikk tur istad så vi regnværet komme sigende inn over fjorden. Det tok oss igjen før vi var inne. Vi er inne fremdeles. Morfar ligger på sofaen og halvsover. Det er tour de ski på TV. Jeg tror han følger med, sånn halvveis. Jeg kikker opp iblant.

Jeg er ikke så glad i nyttårsaften. Jeg synes den er oppskrytt. At den fort blir påtatt. Selvhøytidelig. Foreløpige eksperimenter tyder på at kvelden blir bedre jo mer low-key man gjør den. Unngår fest, unngår feiring, unngår folkemengder. Leser en bok, sitter i gyngestolen, gjør ingenting spesielt. I fjor var jeg på Helland med mamma og morfar. Dét er planen i år og. Jeg tror det blir bra.

I fjor satt jeg i gyngestolen og skrev en jobbsøknad jeg aldri sendte. Jeg lengtet til Bergen, og ville gjøre noe med det med det samme. Så ble det vel hverdag igjen, og det ble bedre likevel å vente. Nå, ett år senere, har jeg sendt flere søknader, vært på flere intervjuer, og kan glede meg til endringen jeg lengtet etter allerede i fjor. Jeg begynner i ny jobb i Bergen 1. april. Jeg er spent og nervøs, men aller mest gleder jeg meg. Det blir nok litt jobb, med flytting og leilighetssalg, men aller mest gleder jeg meg.

Nyttårsforsettet mitt for i år var å kjøpe noen stilige sokker. Det fikk jeg krysset av midtveis i januar. Jeg har ikke laget noe for neste år ennå. Jeg liker ikke forsetter i den grad de blir overambisiøse prestisjeprosjekter. Jeg liker å nå mål. Trikset er å sette seg lave mål. Skulle jeg hatt et nyttårsforsett ville det kanskje vært å skrive mer, ta flere bilder. Så kanskje jeg skal si det sånn? Det skal ikke så mye til. Jeg skriver fortsatt, jeg tar fortsatt bilder, men veldig mye mindre enn før. Jeg liker å skrive. Jeg liker å ta bilder. Kanskje jeg klarer å bake det inn i hverdagen, den nye hverdagen, på et vis?

Jeg flytter inn i huset med Rag, på øya, i løpet av våren. Bareat hun ikke er i huset i begynnelsen, fordi hun er vårsemesteret i England. Men det tror jeg blir fint, at jeg får kommet meg litt inn i rytmer og rutiner på egen hånd, før vi blir begge. Det er et flott hus, synes jeg. Det er mange ting man kan gjøre der, med huset, og det gleder jeg meg også til. Hvis jeg skal skrive mer blir det nok en del om sånt, så det er bare å glede seg for begge dere som vet om denne bloggen også.

Det har skjedd mye bra greier i 2016. Jeg glemmer sikkert noe sånn i farta, men jeg tror dette er noen slags høydepunkter:

• Jobbe fulltid igjen, etter sykmeldingen frem til jul 2015. Fortsatt sliten og treg, men å klare å gå fulle dager på jobb var en seier i seg selv.
• Kjenne økende mengde overskudd og energi utover året. De siste dagene og ukene har jeg kjent meg nesten som jeg gjorde pre-høst 2015 igjen, og det har vært en ordentlig god følelse.
• Finne ut av noe jussgreier, skrive en lang artikkel om det, og få det fagfellevurdert og publisert i et tidsskrift.
• Gå på visning på et koselig, lite, rødmalt hus på øya sammen med Rag, like huset, heie når hun kjøpte, lage plan om å flytte dit sjæl og kjøpe meg inn + all dagdrømming om fiksing og ordning og hagepusling og latskap.
• Søke jobber i Bergen, gå på intervju, få og akseptere jobbtilbud.
• Få kontakt igjen med folk jeg hadde god kontakt med før, men som har forsvunnet litt langs veien.

Nettopp – jeg har nok glemt ting, så jeg får fylle ut litt mer etterhvert.

Nå skal det spises. Hadet!

Jeg har glemt at jeg har en blogg. Jeg har en blogg! Nå burde jeg gå på jobb, for det er morgen og jeg er jo egentlig ferdig med å spise frokost. Men så kom det en ny nightly build av WordPress 4.7 som jeg ville teste ut (som kjører her nå), også oppdaget jeg jo at jeg har en blogg, så da måtte jeg skrive litt også.

Hei, og når jeg søkte etter en technic-lego-gravemaskin jeg har hatt lyst på i årevis oppdaget jeg at den var gått ut av produksjon. Triste greier. MEN, de har kommet med noe annet istedet. Hohohohohohoho:

En kullgruvegraver! OK, jeg vet ikke om det heter det, men jeg kaller det det. Jeg tror fortsatt en gravemaskin er kulere (spesielt en radiostyrt en, som den jeg så på sist), men den ser jo ikke så dumt ut den der heller, da.

Jeg fikk vite igår at jobben jeg har søkt på har ringt iallefall én av referansene mine. Det betyr at de ikke har utelukket meg. Hurra! Jeg er spent og nervøs og forventningsfull.

WordPress 4.7 kommer med nytt standardtema, Twenty Seventeen, og grunnen til at jeg ville oppgradere var at jeg ville teste det ut. Men så viser det seg at temaet ikke følger med ennå likevel. Æsj bæsj. Men sånn er det vel bare.

Haha, det er fint å ha en blogg som ingen leser, for da kan jeg skrive hva jeg vil. Min, min, min, min! Akkurat som technic-legoen. Hvis jeg bestiller. Men den var litt dyr. Men den var veldig kul. Men den var litt dyr. Men den var veldig kul. Men jeg har jo ikke egentlig plass. Men den var veldig kul. Så sånn går no dagan.

WordPress kom just i versjon 4.6, og dette er første innlegg. Jeg slår fast at absolutt alt ser ut og oppfører seg helt kliss likt. Det er jo igrunn ganske fint. Selv om jeg vet at det har skjedd ting under panseret, altså.

Det har kommet enda en jobb jeg kan søke på. Hurra! Jeg føler meg kronisk underkvalifisert for alle jobber som dukker opp. Men vet at jeg kanskje iblant kan stille semi-høye krav til meg selv. Og at jeg mangler selvinnsikt. Og at jeg liker å lære meg nye ting. Så da må jeg vel bare lukke øynene og søke ivei og se hvordan det går. Hvis det ikke går så bra kan jeg jo søke andre jobber også, jeg. Det trenger ikke være så vanskelig, alt sammen. Og jeg trenger jo ikke gjøre det vanskeligere enn det er. High five til meg!

Også var jeg og stabbet rundt i skogen på Ekeberg igjen istad. Tredje gang, og ryggen holder fortsatt! Hurra! Jeg kjenner det godt i knærne, og at ryggen blir sliten, og at egentlig alt annet blir slitent, såklart, men det er bare musklene som må jobbe, noe de ikke har gjort på altfor lenge. Så da tar jeg korte økter, korte intervaller, og passer på å ikke overdrive. Men jeg merker at tempoet har økt allerede, at jeg er mer uredd, og, kanskje, i marginalt bedre form, iallefall enn den aller første gangen der. Hohoho, det var smertefulle greier, altså. Men gøy også. Tenk å ha en kropp som gjør vondt fordi man har brukt den til noe nyttig, da! (Uten at man har hugget ved eller plukket poteter eller båret stein, for da gjør den også vondt etter å ha vært brukt til noe nyttig, men sånne ting skjer særs sjeldent her i dette storbylivet.)

Også er det sånn fint og sommerlig i hovedstaden for tida. Se her, da!:

Hadet!

Jeg har sovet masse de siste nettene, men er trøtt nå allikavæl. Det virker ikke å være noen sammenheng, iallefall ikke sånn på kort sikt. Men det er nå greit. Jeg liker å sove, jeg, når jeg får det til.  Og etterhvert som kveldene blir mørkere er det vel ikke så veldig mye annet å finne på sånn på kveldinga heller.

Det var en ålreit helg. Den blir lang når R kommer innom på fredag, som hun har gjort de siste to helgene, for det føles alltid som lørdag. Så våkner jeg dagen etter og føler at det er søndag, men det er det ikke, det er lørdag, og plutselig har helgen fått en ekstra dag. En ganske bra ordning, altså. Jeg har skrevet på phd-marerittet, og vært på turer på Ekeberg. Jeg prøvde å jogge-løpe igjen, og det gikk fint denne gangen også. Banna bein, det er så moro å kunne bevege seg fortere enn gangfart igjen! Marginalt fortere enn gangfart, vel og merke, men likevel. Jeg gleder meg til å prøve igjen.

Og ellers skriver jeg på en annen jobbsøknad også. Jeg blir alltid usikker når jeg leser stillingsannonser, og tenker at jeg aldri i verden kan få til det de skriver om der. Men så antar jeg at jeg bare må søke, og hvis det er ting jeg ikke kan fra før, så blir jeg nødt til å lære meg dem. Jeg har lært meg ting før, og det har gått greit. Jeg kan lære meg flere ting, jeg! Det står det nemlig i søknaden min.

I helgen registrerte jeg meg også som droneflyver i klasse RO1. Om jeg har forstått det riktig er det færre restriksjoner på flyområde da – for eksempel kan man fly 50 meter fra folk, bygninger og kjøretøy istedet for 150. Til gjengjeld må man ha ansvarsforsikring, merket dronen, og ha en del rutiner og papirer på plass. Men det var veldig overkommelig. I tillegg må man ha en logg over flyvninger. Det virket litt pes i begynnelsen, men så oppdaget jeg dronelogbook.com, hvor man kan laste opp loggfilene som dronen lager selv, og så får man automatisk oversikt over en hel rekke kule greier fra hver flyvning, med kart og høydegraf og hastigheter og det hele. I tillegg logges samlet flytid. Med den nye dronen har jeg nå rundet 10 minutter. Kanskje ikke store greiene, men det kommer seg nok etterhvert! Jeg gleder meg til å fly mer, og å filme og fotografere mer.

1: Så stopper jeg opp, i Karl Johan, på vei til banken med sparrebøssa mi, midt i det uregjerlige mylderet av mennesker i bevegelse, og bare stirrer. På ansiktene, på kroppene, på farten og tempoet, og på de sammenbitte fjesene. På rynkene i panna, på de strenge øynene, på de stramme, engstelige leppene. Er de sånn alle sammen? tenker jeg, mens jeg sakte begynner å gå igjen. Er det ingen som er glade her? Så kjenner jeg etter på meg selv, på grepet om bæreposen, på de høyt hevede skuldrene, på musklene i magen og bena og alt jeg strammer og kniper. På den rynkete panna, på de strenge øynene, på den sammenbitte munnen. Hvorfor er jeg så stressa, da? Jeg har det da vel bra nok, jeg? Banken er der nede, jeg har nesten alt jeg vil av tid. Så går jeg videre nedover bakken, kjenner foten gripe om jorda for hvert skritt jeg tar, ser vinden rive i trærne og småfugler tasse forbi. Og smiler fint for meg selv.

2: Det er ingenting spennende å lese om, dette her, det er bare hverdag. Det er bare ingenting. Men dette er ikke en blogg som er laget fordi noen skal lese den. Den er laget fordi jeg skal skrive den. Så da blir det ting som dette her. Innfall og ingenting. Og derfor heter den som den gjør. I mellomtiden. Jeg har savnet å skrive, savnet å tenke, savnet å knote. Det er det jeg gjør mest av her. Knoter. Men det er greit. Vi knoter litt, alle sammen. Og det gjør ingenting. Det er sannsynligvis mest interessant for de interesserte. Jeg er interessert, jeg. Det holder, det.

3: I den kveldsmørke vannpytten utenfor vinduet ser jeg regndråpene dundre i mål. Noen ganger når det regner tenker jeg på at vi bor på en planet, en runding i verdensrommet, helt lik alle de andre rundingene i verdensrommet, bortsett fra at her er det liv. Her er det regn, og skyer og sol og snø og vind og akkurat passe blanding av ting i atmosfæren til at både vi og andre ting kan leve. Hadde en mikroskopisk bit, en milliontedels milliontedels av hva som helst av alt dette eksistert på en annen planet når vi landet på den med roverne våre eller svevet forbi i bane, hadde vi blitt henrykte. Tenk på alt vi har fått, akkurat her hvor vi bor, da. Tenk på at vi kan puste! Tenk på alt som skal til for at alt henger sammen med alt. Det er rart å bo på en planet som det er liv på. Det er ganske flaks at det ble akkurat sånn. Men det er ganske fint også. Det er det jeg tenker på, når det regner i vannpytten utenfor vinduet. Det er fint å bo på en planet hvor det regner, og hvor det lever, og hvor man kan puste. Det hadde ikke trengt å bli sånn. Men det ble det. Hurra!