Hverdag

WordPress kom just i versjon 4.6, og dette er første innlegg. Jeg slår fast at absolutt alt ser ut og oppfører seg helt kliss likt. Det er jo igrunn ganske fint. Selv om jeg vet at det har skjedd ting under panseret, altså.

Det har kommet enda en jobb jeg kan søke på. Hurra! Jeg føler meg kronisk underkvalifisert for alle jobber som dukker opp. Men vet at jeg kanskje iblant kan stille semi-høye krav til meg selv. Og at jeg mangler selvinnsikt. Og at jeg liker å lære meg nye ting. Så da må jeg vel bare lukke øynene og søke ivei og se hvordan det går. Hvis det ikke går så bra kan jeg jo søke andre jobber også, jeg. Det trenger ikke være så vanskelig, alt sammen. Og jeg trenger jo ikke gjøre det vanskeligere enn det er. High five til meg!

Også var jeg og stabbet rundt i skogen på Ekeberg igjen istad. Tredje gang, og ryggen holder fortsatt! Hurra! Jeg kjenner det godt i knærne, og at ryggen blir sliten, og at egentlig alt annet blir slitent, såklart, men det er bare musklene som må jobbe, noe de ikke har gjort på altfor lenge. Så da tar jeg korte økter, korte intervaller, og passer på å ikke overdrive. Men jeg merker at tempoet har økt allerede, at jeg er mer uredd, og, kanskje, i marginalt bedre form, iallefall enn den aller første gangen der. Hohoho, det var smertefulle greier, altså. Men gøy også. Tenk å ha en kropp som gjør vondt fordi man har brukt den til noe nyttig, da! (Uten at man har hugget ved eller plukket poteter eller båret stein, for da gjør den også vondt etter å ha vært brukt til noe nyttig, men sånne ting skjer særs sjeldent her i dette storbylivet.)

Også er det sånn fint og sommerlig i hovedstaden for tida. Se her, da!:

Hadet!

Jeg har sovet masse de siste nettene, men er trøtt nå allikavæl. Det virker ikke å være noen sammenheng, iallefall ikke sånn på kort sikt. Men det er nå greit. Jeg liker å sove, jeg, når jeg får det til.  Og etterhvert som kveldene blir mørkere er det vel ikke så veldig mye annet å finne på sånn på kveldinga heller.

Det var en ålreit helg. Den blir lang når R kommer innom på fredag, som hun har gjort de siste to helgene, for det føles alltid som lørdag. Så våkner jeg dagen etter og føler at det er søndag, men det er det ikke, det er lørdag, og plutselig har helgen fått en ekstra dag. En ganske bra ordning, altså. Jeg har skrevet på phd-marerittet, og vært på turer på Ekeberg. Jeg prøvde å jogge-løpe igjen, og det gikk fint denne gangen også. Banna bein, det er så moro å kunne bevege seg fortere enn gangfart igjen! Marginalt fortere enn gangfart, vel og merke, men likevel. Jeg gleder meg til å prøve igjen.

Og ellers skriver jeg på en annen jobbsøknad også. Jeg blir alltid usikker når jeg leser stillingsannonser, og tenker at jeg aldri i verden kan få til det de skriver om der. Men så antar jeg at jeg bare må søke, og hvis det er ting jeg ikke kan fra før, så blir jeg nødt til å lære meg dem. Jeg har lært meg ting før, og det har gått greit. Jeg kan lære meg flere ting, jeg! Det står det nemlig i søknaden min.

I helgen registrerte jeg meg også som droneflyver i klasse RO1. Om jeg har forstått det riktig er det færre restriksjoner på flyområde da – for eksempel kan man fly 50 meter fra folk, bygninger og kjøretøy istedet for 150. Til gjengjeld må man ha ansvarsforsikring, merket dronen, og ha en del rutiner og papirer på plass. Men det var veldig overkommelig. I tillegg må man ha en logg over flyvninger. Det virket litt pes i begynnelsen, men så oppdaget jeg dronelogbook.com, hvor man kan laste opp loggfilene som dronen lager selv, og så får man automatisk oversikt over en hel rekke kule greier fra hver flyvning, med kart og høydegraf og hastigheter og det hele. I tillegg logges samlet flytid. Med den nye dronen har jeg nå rundet 10 minutter. Kanskje ikke store greiene, men det kommer seg nok etterhvert! Jeg gleder meg til å fly mer, og å filme og fotografere mer.

1: Så stopper jeg opp, i Karl Johan, på vei til banken med sparrebøssa mi, midt i det uregjerlige mylderet av mennesker i bevegelse, og bare stirrer. På ansiktene, på kroppene, på farten og tempoet, og på de sammenbitte fjesene. På rynkene i panna, på de strenge øynene, på de stramme, engstelige leppene. Er de sånn alle sammen? tenker jeg, mens jeg sakte begynner å gå igjen. Er det ingen som er glade her? Så kjenner jeg etter på meg selv, på grepet om bæreposen, på de høyt hevede skuldrene, på musklene i magen og bena og alt jeg strammer og kniper. På den rynkete panna, på de strenge øynene, på den sammenbitte munnen. Hvorfor er jeg så stressa, da? Jeg har det da vel bra nok, jeg? Banken er der nede, jeg har nesten alt jeg vil av tid. Så går jeg videre nedover bakken, kjenner foten gripe om jorda for hvert skritt jeg tar, ser vinden rive i trærne og småfugler tasse forbi. Og smiler fint for meg selv.

2: Det er ingenting spennende å lese om, dette her, det er bare hverdag. Det er bare ingenting. Men dette er ikke en blogg som er laget fordi noen skal lese den. Den er laget fordi jeg skal skrive den. Så da blir det ting som dette her. Innfall og ingenting. Og derfor heter den som den gjør. I mellomtiden. Jeg har savnet å skrive, savnet å tenke, savnet å knote. Det er det jeg gjør mest av her. Knoter. Men det er greit. Vi knoter litt, alle sammen. Og det gjør ingenting. Det er sannsynligvis mest interessant for de interesserte. Jeg er interessert, jeg. Det holder, det.

3: I den kveldsmørke vannpytten utenfor vinduet ser jeg regndråpene dundre i mål. Noen ganger når det regner tenker jeg på at vi bor på en planet, en runding i verdensrommet, helt lik alle de andre rundingene i verdensrommet, bortsett fra at her er det liv. Her er det regn, og skyer og sol og snø og vind og akkurat passe blanding av ting i atmosfæren til at både vi og andre ting kan leve. Hadde en mikroskopisk bit, en milliontedels milliontedels av hva som helst av alt dette eksistert på en annen planet når vi landet på den med roverne våre eller svevet forbi i bane, hadde vi blitt henrykte. Tenk på alt vi har fått, akkurat her hvor vi bor, da. Tenk på at vi kan puste! Tenk på alt som skal til for at alt henger sammen med alt. Det er rart å bo på en planet som det er liv på. Det er ganske flaks at det ble akkurat sånn. Men det er ganske fint også. Det er det jeg tenker på, når det regner i vannpytten utenfor vinduet. Det er fint å bo på en planet hvor det regner, og hvor det lever, og hvor man kan puste. Det hadde ikke trengt å bli sånn. Men det ble det. Hurra!

Det var bare spørsmål om å justere litt på en nettside jeg har laget for noen for lenge siden. Jeg har jo egentlig sluttet med sånt, for det ble for mye med fulltidsjobb og eget firma ved siden av og alt annet som skjer.

Men det er gøy, og jeg kjenner at jeg savner dette her, programmering og å skape ting og å finne gode løsninger og å gjøre folk fornøyd og å levere raskt og merke at jeg overrasker positivt. Kanskje jeg må se om jeg kan holde på litt ved siden av jobben likevel, og heller bare prøve å unngå de aller største oppdragene?

Jeg har ingenting å skrive om, men det gjør ikke noe, har jeg kommet frem til, for det er jo ingen som vet om denne bloggen likevel, så da passer det jo egentlig ganske fint.

Det begynte med at bagasjen min ble borte. Jeg var sistemann ut av flyet, og gikk sakte gjennom terminalbygget, langs rekkverkene og de store vinduene med utsikt ned til utenlandsterminalen. Jeg kan aldri huske å ha sett den så tom før. Utenfor var det mørkt, og de mangefargede flyplasslysene som omringer taksebaner, parkeringsplasser og kjøreløyper blinket som et særdeles stort vertikalutfordret juletre.

Vel nede ved bagasjebåndene stod det på skjermen at all bagasje fra mitt fly var kommet. Jeg ventet litt, speidet litt, og studerte kolliene som gled forbi på båndet. Jeg kunne ikke se min koffert noe sted. Jeg gikk sakte i motsatt retning av båndet, og kunne fremdeles ikke se den. Men så jeg ikke noen av de andre koffertene og baggene for annen gang? Jeg turte ikke være helt sikker, og gjorde enda en runde. Kofferten min var ingensteds å se.

Planen var å ta kameraet mitt ut av kofferten før jeg sjekket inn. Det er så tungt, så jeg har det ofte i kofferten når jeg reiser rundt med kofferten med meg. Denne gangen hadde jeg glemt det helt – frem til nå. En time senere småløp jeg til flytoget med en Property Irregularity Report i hånda og håpet at kofferten min ville komme til rette dagen etter.

Tre dager senere satt jeg på kontoret og kjente klumpen i magen vokse. Hvis kofferten bare var glemt igjen, burde den ikke ha dukket opp innen nå? Kunne den være forsvunnet på ordentlig, med både bagasje og kamerautstyret mitt inni? Kameraet har stort sett ligget i fred i kurven i bokhylla i noen år nå. Jeg har aldri helt skjønt hvordan det ble sånn. Før bar jeg det med meg overalt, tok bilder av hva som helst, hvem som helst, hele tiden – sånn føles det iallefall nå. Når døde gnisten? Hvor ble den av? Jeg husker gleden av å høre og kjenne lukkeren slå, tanken på å fange lyset på bildebrikken, spenningen i å se akkurat hvilket øyeblikk som ble lagret. Utfordringen i å komponere bildet, tenke lys, skygger, farger, linjer, og hele tiden mens landskap, folk og jeg selv flyttet på meg. Gleden av å kunne se på bildene at menneskene jeg fotograferte slappet av med meg, gleden av å kunne se på bildene at selv fine landskap ble enda vakrere når akkurat de rette tingene ble inkludert og de rette tingene ble utelatt.

Jeg tar fremdeles bilder iblant, og det var jo derfor jeg hadde det med på tur også. Men skal det ikke mer til før jeg finner det frem og peker det mot noen eller noe nå for tiden?

Jeg satt der, på kontoret mitt, og lurte på hvor både bagasjen og kameraet mitt var blitt av. Var det slutt på ordentlig nå? tenkte jeg, og kjente at jeg ikke likte tanken. Hvis kameraet mitt ble borte måtte jeg vel kjøpe meg et nytt? Det er jo meg, jeg er jo han som tar bilder! Eller er jeg ikke det lenger? Ville det være like greit å la være?

Av og til gjør jeg opptelling over hvem jeg tror jeg er. Jeg tenker på hva jeg liker å gjøre, hva jeg kan og får til, hvem jeg kjenner og omgås, og danner meg et bilde av hvem jeg er. I stunder som dette slår det meg hvor upresist det hele er. Hvor forsinket. Jeg tenker på meg selv som en som liker å ta bilder. Men tar jeg fortsatt bilder? Jeg tenker på meg selv som en som spiller piano og gitar. Men hvor ofte klimprer jeg på dem for tiden, og hvor mye står de bare der og støver? Når jeg lister opp tingene jeg faktisk bruker tiden min på, i hverdagen og på det jevne, ender jeg opp med å være han som går på jobb og som hører samme lydbok igjen og igjen, som samler rare kopper og BBB-reoler.

Så da kjente jeg litt ekstra på at jeg savnet å ta bilder. At jeg håpet kameraet dukket opp igjen, fordi det ville blitt så veldig, veldig trist uten. At hvis det dukket opp igjen, ville jeg begynne å ta flere bilder igjen. Kanskje spiller det ingen rolle av hva, eller av hvem. Kanskje er mye av gleden utfordringen i å ramme inn et motiv på den beste måten, uansett hva det er. Kanskje er mye av gleden å kunne ta bilde av hva som helst, og se hva det blir til. Kanskje er mye av gleden at når jeg har med meg kameraet, så ser jeg omgivelsene rundt meg på en helt annen måte enn når jeg ikke har det med. Så kan jeg stoppe og glane på den steinveggen en stund, eller studere linjene i veien ned mot sjøen, eller se varmen i kveldslyset som strekker seg ned langs hele gata og treffer meg helt i enden, og tenke og kjenne at verden er ganske fin, bare fordi den er som den er.

Senere samme ettermiddag ringte de fra flyplassen, og hadde funnet igjen bagasjen. Jeg har fått igjen kameraet. Så nå hviler det bare på meg. I morgen skal jeg gå ut og ta bilder – av ingenting!