Samfunn og politikk

Det grunnleggende frustrerende med mulig innskrenkning av sykepengeordningen er at det føles som enda et område der de velstående generasjonene før oss vil trekke opp stigen etter seg. De har hatt kontinuerlig vekst, økt rikdom,økt velstand hele sin levetid, men vil ikke la fremtiden få det samme.

Omfordeling var arbeiderbevegelsens store kampsak. De rike var rikest, men de fattige var flest. Man vant frem, og fikk skattlegging og trygde- og velferdsordninger som sikret omfordeling fra de som hadde mest til resten av samfunnet også. Alle bidrar. Alle bør ha lik rett.

Og omfordelingen har funket. Flere er velstående nå enn for sytti år siden. Og der ligger kanskje problemet også? Det er mer populært med omfordeling når man mottar, heller enn når man må gi. Når flere må gi, er oppslutningen om omfordeling synkende.

Kombinert med oljepenger og den feilaktige oppfatningen om at vi har uendelig med penger (og dermed ressurser), blir omfordeling enda enklere å angripe. Hvorfor skal helt «vanlige» øvre middelklassefolk betale for vann og avløp når oljemilliardene renner inn? For sykehus? Lærere? Veier?

Etterhvert som flere får mer, faller også omfordelingen. Skattenivået senkes, arveavgiften fjernes. Det fører til at forskjellene forsterkes. De som har mest, får mer. De som har minst, får enda mindre.

Forskjellene forsterkes gjennom generasjonene. Snart er det bare de fra familier med råd til å hjelpe økonomisk, som har råd til å eie egen bolig. De uten familier med råd, får aldri del av eierskapet og verdistigningen, og havner utenfor. Steget inn blir høyere og høyere.

Generasjonsskillet er også frustrerende fordi det er de voksne som har bygget samfunnet som unge folk nå vokser opp i og ikke finner sin plass i. Fra man er knøttliten må man jobbe målrettet for å styre utfall av egen oppvekst, gjøre det bra på skole, fritid, sosialt og overalt.

Hvert eneste valg hver eneste dag kan være avgjørende for hele ens fremtid, gjør man det dårlig i naturfag er livet over og ut, man må spare pensjon fra man begynner på ungdomsskolen, man må ha høyere utdanning for å legge to pinner i kryss, og selv med full jobb får man ikke bolig.

De som vokser opp idag lever et høyintensitetsliv som andre verken kan eller vil forstå omfanget av. Det er ikke rart at folk er mer syke, mer slitne, faller ut mer. Det er mer krevende å ta gode individuelle valg når samfunnet og mulighetene har blitt som de har blitt.

Jada, litt overdrevet og satt på spissen. Men tendensen føles treffende. Og på toppen av alt er tiden vår så individualistisk at de som vil ha det som dette roper høyest, mens de som er uenige ikke helt klarer å finne hverandre. Vi burde jo rope, kjempe. Definere virkelighet, vinne frem.

Mens det vanskelige er å overvinne apatien. Følelsen av at det allerede er for sent, av at bevegelsen i samfunnet er for kraftig til å snus. Men folk har klart det før. Vi kan vel klare det igjen? Det koster å ha et samfunn. Da må vi alle være med å bidra, å betale.

Og kanskje er floskelen om at «vi alle er sosialdemokrater» endelig snart død og begravet. Det er jo ikke sant. Noen vil avvikle fellesskapet vårt, bevisst eller ubevisst. Helse, trygd, infrastruktur, skole, barnehage, hele pakka. Det er ikke sosialdemokratisk, det er det motsatte.

Klassekamp, klassebevissthet og en bevissthet om at dette er virkelige skillelinjer av betydning, har noe å si for hvordan vi møter samfunnet, diskuterer og stemmer frem løsninger. Alle har det best når alle har det bra. Jeg nekter å gå med på noe annet.

Jeg strever bare med å skjønne hvordan hver enkelt av oss skal få utløp for engasjementet vårt, i dagens politiske landskap. Det er bisarrt at Arbeiderpartiet, tidligere forkjemper for vårt nå døende velferdssamfunn, ikke går hardere i front i denne kampen.

Så hva gjør man da? Andre politiske partier? Fagforeninger? Organisasjoner, demonstrasjoner? En ting er iallefall sikkert. Det farligste er apatien. Det farligste er splitt og hersk, og at hver og en av oss tror at det eneste vi kan gjøre er å gi opp.

Vi kan ikke la dem trekke opp stigen etter seg. Vi må bygge oss det samfunnet vi vil ha, og som vi mener er riktig. Rettferdig omfordeling, like muligheter og resten av pakka er kjernen av et samfunn det er ok å leve i. Til kamp!

Det er så rart å se seg rundt i samfunnet. Vi har visst råd til stadig flere hytter, bil nummer to og tre, sekundæboliger, utenlandsreiser og ferier.

Men vi har ikke råd til nok sykepleiere, ikke råd til nok sykehussenger, ikke råd til nok lærere, ikke råd til ungdomstilbud, ikke råd til nok barnehageansatte, ikke råd til nok plasser på eldrehjem og sykehjem, ikke råd til nok ansatte i fengsel eller i nav, ikke råd til skikkelig pasienttransport, ikke råd til psykisk helsehjelp. Lista er nesten uendelig.

Er det omfordeling som har blitt upopulært? Det var jo arbeiderbevegelsens store kampsak. De rike var rikest, men de fattige var flest. Sammen var man sterke, og omfordeling og like rettigheter for alle ble et faktum. Så har man kanskje lykkes så godt med omfordelingen at det nå, noen generasjoner senere, ikke lenger er de fattige som er flest, men de litt rike. Og jo flere de blir, jo mindre populært blir det vel å dele av alt man har.

Og sånn dør en velferdsstat. Ved at de som har råd kjøper til seg selv, og de som ikke har råd må dele på et stadig mer underfinansiert fellesskap. Virkningen er selvforsterkende. Jo dårligere det offentlige er, dess flere kjøper selv, og dess mindre villige er man til å bidra til det dårlige offentlige systemet.

Vi har sett det med legehjelp, med trygdeforsikringer, og vi kommer til å se det på flere og flere områder. Utviklingen ser ut til å fortsette uansett hvilken politisk blokk som styrer. Selv fra den tradisjonelle arbeiderbevegelsen er det stille.

Er vi sikre på at det er sånn vi vil ha det? At det er dette samfunnet vi vil levere videre?

Okaj, så her er noe jeg har tenkt på en stund: Vi trenger flere gode nyheter.

Vi trenger å få med oss at det fortsatt skjer bra ting, at det fortsatt finnes bra folk, og viktigst av alt: At det fortsatt nytter å engasjere seg for noe, gjøre noe med verden rundt seg.

Mange av de beste folka jeg kjenner har gitt opp, er apatiske, usikre på hva som er sant og usant og usikre på om det går an å gjøre noe med ting som ikke er bra nok. Meg selv inkludert, for all del.

Det er lett å få følelsen av at alt er for sent. At ingenting nytter.

Men sånn er det jo ikke. Ting bestemmes hele tiden, ting settes i gang, verden endres. Det er bare det at rammene for hva som kan bestemmes og faktisk bestemmes, settes av folk som har mest å tjene på at bra folk er usikre og apatiske og holder seg i ro. At de ikke finner hverandre.

Jeg savner å føle et fellesskap om å ville bra ting ikke bare for meg selv, men for samfunnet og verden rundt meg. Ikke bare nå, men for fremtiden. Og det er litt rart, for jeg er ganske sikker på at veldig mange vil og savner det samme. Jeg savner å føle at noe nytter, at noe er mulig å få til.

Og det er der de gode nyhetene kommer inn. Vi trenger å høre om de gangene ting gikk etter planen, når noen ville noe og fikk det til, de gangene verden har blitt litt bedre fra vi stod opp til vi la oss. Vi trenger å la alle skjønne at de kan spille en rolle, at hva de mener og vil betyr noe.

Kanskje er det pressestøtta til lokalaviser som må opp. Noen ganger lurer jeg til og med på om rene partiaviser hadde vært en god idé, som tillegg til de frie avisene. Jeg vet ikke. Jeg bare synes det er dumt at vi ikke klarer å engasjere folk mer i samfunnet rundt seg, i stort og smått.

Ålesund kommune har bestemt at ingen skoler får flagge under pride. Denne rektoren her er min nye helt. Det blir ikke flere skeive barn av at vi markerer pride. De føler seg bare litt mindre alene, litt mindre redde, og får det litt mindre kjipt. Det er bra for dem, og bra for oss alle. Samfunnet får minst bry med og mest nytte av folk når de har det bra.

Det er helt imponerende hvor mye (mer eller mindre) lavpannede konspirasjonsteorier folk må finne på om pride i forsøket på å gjøre det vondere, vanskeligere og farligere å være skeiv eller trans enn det allerede er. Det er imponerende hvor lenge seiglivede misforståelser kan få styre polemikk og politikk.

Noen mener det har blitt for mye pride. Jeg er uenig. Og saken fra Ålesund er med på å bevise det. Frem til alle trekker like mye på skuldrene over at noen er skeiv eller trans som at de er hetero eller cis, har vi hatt for lite pride, ikke for mye. Legning og kjønnsidentitet burde ikke være noen big deal. Men så lenge samfunnet fortsatt mener at det er det, trenger vi pride.

Tenk at Bergen fortsatt diskuterer bybane. Tenk at det fortsatt finnes folk som sier nei takk til forbedringene den gir. Tenk at det fortsatt finnes folk som er villige til å gjøre hva som helst for å stanse den.

For det er jo ingen tvil om at det er nettopp det Trond Tystad og gjengen forsøker på? De krever tunnelutredning, de krever at den gjennomføres av bestemte mennesker, og de har allerede erklært at de uansett ikke kommer til å legge vekt på utredningen hvis den kommer til et resultat de ikke er enig i. Trump kunne ikke gjort det bedre selv. Dette er trenering, dette er meningsløse omkamper, dette er fullstendig idioti.

Det mest oppsiktsvekkende er at man vil la de menneskene som har minst bruk for og ønske om bybanen få bestemme hvor og hvordan den bør bygges. Selvsagt havner den da bortgjemt inni et fjell, hvis den i det hele tatt kommer. Selvsagt legges den utenom det sentrumsområdet den aller mest behøver å betjene. Men tenk at de er villige til å bruke så mange milliarder på å lage bybane så dårlig som det går an. Kunne de ikke heller vært ærlige, og si at de ikke ønsker den i det hele tatt?

Bergen fortjener et bedre kollektivsystem. Bergen fortjener et skinnegående alternativ til køer av biler og busser. Bergen fortjener at sentrum blir tilgjengelig for gående, mennesker som stopper opp og bruker penger, på butikker, cafeer, alt som finnes. Bergen fortjener å bli et bedre sted å bo for folk som ikke vil eller kan eie bil. Bergen fortjener en bybane over Bryggen.

Det er fortvilende at antidemokratiske krefter som bybanemotstanderne har lykkes med å kapre demokratisk makt, og bruker sin demokratiske posisjon til ting som dette. Jeg håper vi får se bybane over Bryggen i min levetid. Men jeg er neimen ikke sikker på at det vil skje.

Vi snakket om foreldre som har kunnet hjelpe barna inn på boligmarkedet, om foreldre som hadde råd til å sette all barnetrygd på egen konto og aksjesparing, og om foreldre som ikke har hatt råd til sånt. Som har trengt alle pengene for å klare seg, for å holde liv i familien.

Så tenkte jeg på hvordan forskjellene akkumuleres og øker for hver generasjon, mellom familier som har råd til å sette til side, til å hjelpe neste generasjon, og familier som ikke har det. På hvordan de som har mest fra før, og som hadde råd til å komme seg inn på boligmarkedet, drar fra nå.

Og på hvordan de som aldri klarte å komme seg inn, og som heller ikke kunne hjelpe barna sine inn, blir hengende mer og mer etter jo flere år som går, jo flere generasjoner som går. Det må stadig flere årsinntekter til for å kjøpe egen bolig. Flere og flere faller utenfor.

Så tenkte jeg på hvordan forskjellene forsterkes enda mer ved generasjonsskifter. At familiene med best råd fra før, har større sannsynlighet for å ha besteforeldre med egne boliger, som har steget enda mer i verdi. Som gjør at forskjellene øker enda mer når besteforeldrene dør og arven går videre.

Og ser man på det på den måten, som at rikdom akkumuleres og samler seg opp i noen familier, men ikke i andre, så er det jo ganske mye i samfunnet som blir vanskeligere og vanskeligere for veldig veldig mange. Ikke bare økonomisk, men også politisk, fordi viljen til omfordeling synker.

Jo mer folk har, jo mer tenker de at de klarer seg selv, og jo mindre er de villige til å hjelpe andre – antar jeg. Jo lenger skjevfordelingen får pågå, jo mindre støtte får offentlig helsevesen, offentlige trygdeordninger, offentlig skole, offentlig transport og infrastruktur, hele pakka. Jo mindre trenger vi å hjelpe hverandre – tror vi.

Jeg har tenkt på det lenge som at generasjonene før oss trekker opp stigen etter seg. Men kanskje er skillet mellom hvem som trekker opp stigen, og hvem som blir stående igjen på bakken, heller mellom velstående og andre, heller enn mellom generasjoner. Selv om forskjellene vil bli mer synlige jo flere generasjoner som går.

Noen ganger virker det som at generasjonene før oss ikke egentlig vil bidra til fellesskapet lenger. At de såvidt er villige til å bidra til kostnadene for samfunnet de selv vokste opp i. Men det koster mer å drive samfunn nå enn i 1970. Og de økte kostnadene er de ikke villige til å bidra til.

Så på samfunnsnivå mangler vi penger til mange nok lærere, store nok klasserom, mange nok sykepleiere, mange nok leger, mange nok byråkrater, store nok kontorer til at folk ikke blir syke, alt sammen. Men på samfunnsnivå har vi likevel råd til hundretusenvis av hytter, ekstra biler, reiser, luksus.

Det finnes jo penger i samfunnet til å dekke de felles behovene vi har. Det finnes arbeidskraft, bare arbeidsvilkårene blir akseptable og lønna grei nok. Så hvorfor er det så vanskelig å få aksept for spleiselaget? For langsiktigheten, for omfordelingen? Burde vi ikke gjøre det bedre enn dette?

Kanskje har det blitt umoderne å tenke like mye på andre som på seg selv. Å ta vare på hverandre. At alle får brød før noen får kake. Men det tror jeg ikke egentlig noe på. Kanskje skjønner vi bare ikke hva vi driver med, hvor vi er på vei?

Iblant får jeg følelsen av at vi tror vi har et bra samfunn fordi vi er de vi er, og ikke fordi vi gjør det vi gjør. Men da har vi jo snudd alt på hodet. Vi er de vi er fordi vi gjør det vi gjør. Samfunnet vårt er bygget på fellesskap, solidaritet, omfordeling, hele den pakka. Men ikke lenger?

Gradvis bygges offentlig helsetilbud ned, skoler, kollektivtilbud, mange av tingene som har gjort oss til oss, som har gjort samfunnet vårt til vårt. Gradvis har det blitt vanskeligere å ha det vanskelig, mer ensomt å være utenfor. Gradvis har det blitt vanskeligere å ikke eie en bil. Å ikke eie to biler. Gradvis har forskjellene økt.

Oftere enn ikke ender nye, store tiltak opp som katastrofale kompromisser. Sykehus langt unna der både pasienter og ansatte bor og lever, som er for små allerede før de er bygget ferdig. Pasientjournalsystemer til milliarder av kroner som gjør arbeidet vanskeligere, dyrere og farligere, heller enn billigere, enklere og bedre. Målet om å spare mest mulig gjør at ting ender opp med å koste oss mer.

Da hjelper det lite om det er venstreside eller høyreside som styrer, så lenge det ikke gjøres mer for å korrigere. For å rette opp det som har gått galt. For hvert år som går uten at vi gjør noe, skal det enda mer til for å gjøre ting rett igjen. Jeg er spent på når noen av institusjonene kollapser.

Altså – sett vekk fra offentlig post, offentlig tog, offentlig jernbaneinfrastruktur – som vel allerede har blitt borte, på sett og vis? Og snart har vi vel vendt oss til det.

Jeg tenker iblant at vi ikke hadde etablert velferdsstaten hvis den ikke hadde eksistert fra før, og det hadde vært folkeavstemning idag. Folk har nok med seg selv. Mange nok klarer seg greit nok selv. Det skremmer meg. For da er motstanden mot å bygge den ned også mindre.

Jeg håper vi er flere som våkner snart, og oppdager at samfunnet vårt er noe vi må kjempe for å beholde. At alle ikke er enige om at godene våre er goder, og at våre felles byrder er verdt å fordele mellom oss. Jeg håper vi får snudd før det er for sent. Om det ikke er det allerede.

Vi trenger å gi folk håp om at det kan fortsette å gå bra. At vi kan hjelpe hverandre når det trengs, at vi kan høre til. At det er bruk for oss alle. Heller enn at alle trenger å få toppkarakter i naturfag, trenger vi å fortelle at det også er bruk for folk uten. De yngste er de minste optimistiske nå, de aller minst lykkelige. Jeg forstår dem godt. Verden forstår ikke problemene de står overfor. Det er ansvaret til oss som er eldre.

Enn så lenge fortsetter rikdom å gå i arv, muligheter å gå i arv, problemer å gå i arv, vanskeligheter å gå i arv. Enn så lenge fortsetter forskjellene å øke, mens vi krysser fingrene og håper på bedre vær. Jeg håper vi kan våkne snart, og gjøre noe. Det var bare det. Takk for meg.