Vi snakket om foreldre som har kunnet hjelpe barna inn på boligmarkedet, om foreldre som hadde råd til å sette all barnetrygd på egen konto og aksjesparing, og om foreldre som ikke har hatt råd til sånt. Som har trengt alle pengene for å klare seg, for å holde liv i familien.
Så tenkte jeg på hvordan forskjellene akkumuleres og øker for hver generasjon, mellom familier som har råd til å sette til side, til å hjelpe neste generasjon, og familier som ikke har det. På hvordan de som har mest fra før, og som hadde råd til å komme seg inn på boligmarkedet, drar fra nå.
Og på hvordan de som aldri klarte å komme seg inn, og som heller ikke kunne hjelpe barna sine inn, blir hengende mer og mer etter jo flere år som går, jo flere generasjoner som går. Det må stadig flere årsinntekter til for å kjøpe egen bolig. Flere og flere faller utenfor.
Så tenkte jeg på hvordan forskjellene forsterkes enda mer ved generasjonsskifter. At familiene med best råd fra før, har større sannsynlighet for å ha besteforeldre med egne boliger, som har steget enda mer i verdi. Som gjør at forskjellene øker enda mer når besteforeldrene dør og arven går videre.
Og ser man på det på den måten, som at rikdom akkumuleres og samler seg opp i noen familier, men ikke i andre, så er det jo ganske mye i samfunnet som blir vanskeligere og vanskeligere for veldig veldig mange. Ikke bare økonomisk, men også politisk, fordi viljen til omfordeling synker.
Jo mer folk har, jo mer tenker de at de klarer seg selv, og jo mindre er de villige til å hjelpe andre – antar jeg. Jo lenger skjevfordelingen får pågå, jo mindre støtte får offentlig helsevesen, offentlige trygdeordninger, offentlig skole, offentlig transport og infrastruktur, hele pakka. Jo mindre trenger vi å hjelpe hverandre – tror vi.
Jeg har tenkt på det lenge som at generasjonene før oss trekker opp stigen etter seg. Men kanskje er skillet mellom hvem som trekker opp stigen, og hvem som blir stående igjen på bakken, heller mellom velstående og andre, heller enn mellom generasjoner. Selv om forskjellene vil bli mer synlige jo flere generasjoner som går.
Noen ganger virker det som at generasjonene før oss ikke egentlig vil bidra til fellesskapet lenger. At de såvidt er villige til å bidra til kostnadene for samfunnet de selv vokste opp i. Men det koster mer å drive samfunn nå enn i 1970. Og de økte kostnadene er de ikke villige til å bidra til.
Så på samfunnsnivå mangler vi penger til mange nok lærere, store nok klasserom, mange nok sykepleiere, mange nok leger, mange nok byråkrater, store nok kontorer til at folk ikke blir syke, alt sammen. Men på samfunnsnivå har vi likevel råd til hundretusenvis av hytter, ekstra biler, reiser, luksus.
Det finnes jo penger i samfunnet til å dekke de felles behovene vi har. Det finnes arbeidskraft, bare arbeidsvilkårene blir akseptable og lønna grei nok. Så hvorfor er det så vanskelig å få aksept for spleiselaget? For langsiktigheten, for omfordelingen? Burde vi ikke gjøre det bedre enn dette?
Kanskje har det blitt umoderne å tenke like mye på andre som på seg selv. Å ta vare på hverandre. At alle får brød før noen får kake. Men det tror jeg ikke egentlig noe på. Kanskje skjønner vi bare ikke hva vi driver med, hvor vi er på vei?
Iblant får jeg følelsen av at vi tror vi har et bra samfunn fordi vi er de vi er, og ikke fordi vi gjør det vi gjør. Men da har vi jo snudd alt på hodet. Vi er de vi er fordi vi gjør det vi gjør. Samfunnet vårt er bygget på fellesskap, solidaritet, omfordeling, hele den pakka. Men ikke lenger?
Gradvis bygges offentlig helsetilbud ned, skoler, kollektivtilbud, mange av tingene som har gjort oss til oss, som har gjort samfunnet vårt til vårt. Gradvis har det blitt vanskeligere å ha det vanskelig, mer ensomt å være utenfor. Gradvis har det blitt vanskeligere å ikke eie en bil. Å ikke eie to biler. Gradvis har forskjellene økt.
Oftere enn ikke ender nye, store tiltak opp som katastrofale kompromisser. Sykehus langt unna der både pasienter og ansatte bor og lever, som er for små allerede før de er bygget ferdig. Pasientjournalsystemer til milliarder av kroner som gjør arbeidet vanskeligere, dyrere og farligere, heller enn billigere, enklere og bedre. Målet om å spare mest mulig gjør at ting ender opp med å koste oss mer.
Da hjelper det lite om det er venstreside eller høyreside som styrer, så lenge det ikke gjøres mer for å korrigere. For å rette opp det som har gått galt. For hvert år som går uten at vi gjør noe, skal det enda mer til for å gjøre ting rett igjen. Jeg er spent på når noen av institusjonene kollapser.
Altså – sett vekk fra offentlig post, offentlig tog, offentlig jernbaneinfrastruktur – som vel allerede har blitt borte, på sett og vis? Og snart har vi vel vendt oss til det.
Jeg tenker iblant at vi ikke hadde etablert velferdsstaten hvis den ikke hadde eksistert fra før, og det hadde vært folkeavstemning idag. Folk har nok med seg selv. Mange nok klarer seg greit nok selv. Det skremmer meg. For da er motstanden mot å bygge den ned også mindre.
Jeg håper vi er flere som våkner snart, og oppdager at samfunnet vårt er noe vi må kjempe for å beholde. At alle ikke er enige om at godene våre er goder, og at våre felles byrder er verdt å fordele mellom oss. Jeg håper vi får snudd før det er for sent. Om det ikke er det allerede.
Vi trenger å gi folk håp om at det kan fortsette å gå bra. At vi kan hjelpe hverandre når det trengs, at vi kan høre til. At det er bruk for oss alle. Heller enn at alle trenger å få toppkarakter i naturfag, trenger vi å fortelle at det også er bruk for folk uten. De yngste er de minste optimistiske nå, de aller minst lykkelige. Jeg forstår dem godt. Verden forstår ikke problemene de står overfor. Det er ansvaret til oss som er eldre.
Enn så lenge fortsetter rikdom å gå i arv, muligheter å gå i arv, problemer å gå i arv, vanskeligheter å gå i arv. Enn så lenge fortsetter forskjellene å øke, mens vi krysser fingrene og håper på bedre vær. Jeg håper vi kan våkne snart, og gjøre noe. Det var bare det. Takk for meg.