Jeg ser sollyset sakte fargelegge åsen på andre siden av dalen, knekkebrødet smuler på bordet, jeg har brunost på hånda. Det høres ut som et mylder av fugleliv der ute, men kanskje er det ikke der ute, kanskje er det bare pipingen i hodet som har fått en ny melodi. Det ligger rim på bilene, kirsebærtreet har begynt å skyte knopper, men ser ut som at det angrer. Det ligger et tynt, tynt islag på vannspeilet jeg har gravd ned i bakken opp mot veien. En kveld i forrige uke så jeg fugler der. Jeg håper de snart kommer tilbake.
Det er ingen som skriver blogger lenger, og sikkert ingen som leser dem heller. Kanskje er dette innlegget for langt allerede. Og hva så, med å skrive, hvorfor skal jeg skrive? Jeg har da ingenting å fortelle. Det har vel ingen. Men jeg liker jo å skrive. Så, her er jeg.