Det er mørkt nok igjen til at man kan ta bilder av himmærn, så etter jobb i går var jeg ute og måtte gjøre et forsøk. Månen var halv, og Venus var klar og fin. Begge sett bort fra disen som omringet månen, og antagelig lå foran Venus også, da.
Så, jeg tok med kameraet ut, og tok noen bilder. Her er enkelteksponeringer av månen og av Venus:
Flere bilder oppå hverandre
Jeg følger en del astrofoto-folk på twitter og instagram, og de skriver om noe de kaller stacking. Prinsippet er forståelig nok – himmellegemer, og spesielt stjerner, er relativt lyssvake, og på vei fra stjerna til billedbrikka må lyset passere flere hindre, blant annet jordas atmosfære med varierende temperaturer i ulike luftlag, tåke-dis-forurensning, og glasset på linsa. I tillegg kommer rent mekaniske utfordringer – at kameraet utsettes for vibrasjoner fra bussen som passerer utenfor parken jeg står i, små vinddrag, at jeg ikke klarer å holde fjernutløseren helt stille, osv.
Så, hver eneste eksponering vil variere noe fra den forrige. Med stacking tar man en hel serie bilder – eller simpelten en video – som et dataprogram deretter analyserer. Så velger det på noe finurlig vis ut de bitene av hver eksponering som er best egnet, og setter det hele sammen til ett ferdig bilde. Nøyaktig hvordan det velges ut, og hva den rent faktisk gjør, har jeg ikke helt fått grepet om ennå.
Programvare og instruksjoner
Med måne- og venusbildene tenkte jeg at jeg ville prøve. En fyr på twitter anbefalte gratisprogrammet AutoStakkert2. Det fantes bare til windows, men via omveier om Wineskin, kunne det kjøres på macen min likevel.
Det var litt knotete å forstå, og jeg har nok ikke helt grep om alt som foregår ennå heller. Jeg skummet en veiledningsartikkel, men ser at det finnes flere også, som helt sikkert gjør det hele mer forståelig. I tillegg er min 13″ skjerm for liten til å vise alt samtidig, og det ser ikke ut til at skjermbildene kan resizes. På noe vis fikk jeg prøvd litt likevel.
Min test med månen og Venus
Jeg matet inn 6-7 eksponeringer av månen (eksportert til jpg fra raw), og prøvde å analysere bildene. Ingenting så ut til å skje. Jeg lukket programmet og prøvde på nytt, med samme resultat. Så forsøkte jeg å eksportere bildene til jpg på nytt, denne gang i maks 1000×1000 pixler istedet for 4000×3000. Da raset den gjennom hele bunken, forsøkte å plassere månen på samme sted i hver eksponering (med vekslende hell), og ga meg et ferdig resultat. Hvis jeg har forstått det riktig, bruker den 50% av de bildene man mater inn, og skroter de 50% dårligste. Man kan justere prosenttallet selv, etter hva jeg forstår.
Her er da altså det ferdig stackede bildet, konvertert fra tif til jpg:
Jeg må innrømme at jeg ikke helt klarer å se forskjell. Her er en sammenligning av månen med og uten stacking:
Eneste antydning jeg klarer å finne, når jeg zoomer veldig inn, er at det kanskje – kanskje – er mindre støy i det stackede bildet.
(Så er ikke dette noen innvending mot stacking som teknikk altså, men heller mer en understreking av at jeg nok ikke får til dette særlig godt ennå.)
For Venus ble heller ikke resultatet veldig mye annerledes, synes jeg:
Basert på de bildene jeg har sett på nett, er det vel kanskje heller ikke meningen at forskjellen skal bli allverdens stor – den enkelte eksponering vil vel sjeldent være heelt på jordet, og da blir forskjellen til det stackede bildet heller ikke veldig stor.
Jaja
Det blir uansett spennende å teste mer. Spesielt ser jeg for meg at Jupiter, med fire måner, kan bli gøy. Jeg har også lyst til å prøve på Orion-tåken, Andromeda, og Saturn. Og ikke minst: Disse bildene er tatt med 200mm-objektiv og 2x telekonverter. Jeg har lyst til å finne ut hvordan jeg fester kameraet mitt på teleskopet – da kan det bli flere motiver å leke med!