Verdensrom

Jeg står i den kveldsmørke høstkulda på Ekebergsletta og hutrer og hopper bak et kamerastativ. Jeg hører det første, stille klikket av at lukkeren åpnes. Mange lange sekunder senere hører jeg den lukkes, og etter enda en liten stund dukker et bilde opp på den lille skjermen bak på kameraet. Det ser bekmørkt ut – som når man glemmer å ta av linsedekselet. Så zoomer jeg inn, og gjør et lite byks i været. Utover den mørke bildeflaten er det strødd et teppe av små og store lyspunkter; sterke, svake, røde, gule, blå. Hei verden! hvisker jeg tilfreds for meg selv.