Jeg tenker hele tiden at jeg vil skrive noe her.
Stadige fremskritt
Jeg trøster meg med at det har skjedd mer i kjelleren enn med denne bloggen:
Arbeidet er fremdeles ikke helt ferdig, men det nærmer seg stadig. På tirsdag kommer elektrikeren tilbake og kobler til varmekabler, legger stikkontakter og den slags. Så kan rørleggeren komme og flytte varmtvannstanken. Så kan jeg lage ferdig den siste veggen. Så skulle kanskje taket vært malt, men foreløpig får trehvitt gjøre susen – nå er jeg lei, og vil begynne å bruke rommet.
Det er nok bra jeg ikke visste hva som måtte til da jeg begynte på dette..
Det finnes ingen vaksine mot ondskap eller dumskap
Husker du hvor du var da det smalt? Husker du timene etterpå, usikkerheten, ryktene, alt som stormet og stod på? Facebook, Twitter, nettaviser, TV, tekst-TV, last på nytt, last på nytt, last på nytt. De første meldingene om skyting på Utøya, hva, skyting på Utøya, det kan vel ikke stemme, det må være fyrverkeri, det må være feil, det kan ikke være sant. Meldinger om skadde, meldinger om døde, 4-5, kanskje 10-11, opp mot 20, så la vi oss og sov dårlig, og våknet neste morgen til en helt ny verden: 88 døde, men kanskje er det flere, kanskje er det færre.
Husker du fortvilelsen? Over at uskyldige ble ropt til og banket opp i gatene i forakt, over at det var så mange som trengte hjelp, men at man ikke kunne hjelpe? Husker du håpet? Meldingene om at de ikke kunne ta imot flere blodgivere nå, alle innlegg i sosiale medier om samhold, om omsorg, om å ta vare på hverandre?
Jeg var på vei i kaffebesøk da jeg fikk vite om det, sammen med mamma, vi var hos morfar og skulle til mormors søsken. En kamerat fra videregående ringte plutselig, vi hadde ikke snakket sammen på lenge. – Er du ok? spurte han, jeg forstod ikke, han forklarte. Om bombe i Oslo, om forvirring, om kaos. Jeg sa hvor jeg var. – Godt, sa han, jeg må ringe videre. Så la han på. Vi gikk i kaffebesøk. Vi gikk tidlig hjem.
Husker du minneseremoniene, Karpe Diem, husker du blomsterhavet utenfor Domkirken? Husker du opplesningen av de omkomnes navn, hvor lang tid det tok, kan de ikke være ferdige snart, nå må de vel snart være ferdige, det kan ikke finnes flere nå.
Så tar den kanskje bolig i oss alle sammen, den følelsen, av sorg, eller savn, eller håp, eller trass, eller sinne, kanskje gror den videre til noe annet, og til ulike ting hos deg og hos meg. Syv år senere har den kanskje visnet helt bort, kanskje størknet til noe vi ikke kjenner igjen og ikke vet hvordan vi skal stelle. Vi lovet hverandre samhold, kjærlighet, demokrati. Men iblant føles apatien mest dominerende. Nytter det? Orker vi?
Det står tomme stoler over hele landet. Det har gjort det i syv år. Rundt lunsjbord, i juleselskaper, og i lokallag, styrerom og på arbeidsplasser. Ikke bare etter de som døde, men også etter de som kom hjem og var knust, som ikke maktet, ikke orket. Vi var mange som meldte oss inn i politiske partier sommeren 2011. Er vi like mange som holder ut fremdeles?
Man kan håpe å kjempe for sine døde kamerater, selv om man ikke kjente noen av de som gikk tapt. De døde ikke for seg selv, ikke bare som seg selv, men som del av et ungdomsparti, som et element i et demokratisk styresett, som en grunnpilar i et åpent og fritt samfunn. Angrepet mot Regjeringskvartalet og Utøya var ikke et angrep bare mot Arbeiderpartiet og AUF, det var et angrep mot oss alle sammen. For selv så uenig man kan være om samfunnet vi lever i, hvordan det er stilt og hva vi bør gjøre videre, skader det alle sunne krefter dersom man risikerer livet ved å fredlig engasjere seg i samfunnet man er en del av.
Det finnes ingen vaksine mot ondskap eller dumskap. Det krever kontinuerlig og stødig arbeid å bygge et samfunn der alle kan føle seg trygge, ønsket og integrert, hvor vi hindrer at noen faller utenfor. Så må vi alle gjøre hva vi kan for å fylle tomrommet etter de som falt fra. Noen av oss klarer lite, noen av oss klarer mye. Så her er mitt ønske for idag, og for i morgen, og for tiden som ligger foran oss: Gjør det du kan – om det er å trykke liker på en Facebook-kommentar du er enig i, eller være aktiv i en organisasjon eller et parti. Smil til folk du møter, si hei hvis du synes du kan. La din trygghet og tilhørighet bli synlig og smitte, i ord og i handling – for er det en ting jeg er sikker på, så er det at hatet og forakten er et bittelite mindretall. Det vanskelige er å gi den tause majoriteten et utløp for sitt syn, når debatten og samfunnet blir til skyttergraver mellom ekstreme på hver sin kant. Vi er folk alle sammen. Vi må ikke glemme det.
Vi kan være uenige om så mye, men dette må vi være enige om: Et fritt demokrati kan vi bare få dersom vi unner andre den samme tryggheten, sikkerheten og omtanken vi unner oss selv. Så får vi ta de debattene som er nødvendige, men sette foten bestemt ned for trusler, hat og avsporinger. Så mye vi kan, så mye vi orker. Litt hver dag.
Og aldri glemme følelsen den dagen det smalt – som en påminner om hva som står på spill.
Det første ordentlige byggetrinnet
Jeg ser det for meg inni hodet, perlestaffpanelet, de hvitslemmede veggene, takpanelet med synlige bjelker mellom, og lyset, fra vinduet, vinduet i døra, fra taklyset. Helst et skrivebord foran vinduet, med arbeidsmaskin og godt tastatur, med utsikt ut til hagen, til busken med fuglematen på, til den lille gata og det hvite huset over veien. Og plass til en hylle, til printer, til scanner, til harddisker, plass til alt jeg trenger for å lage min egen, lille hule, mitt egne arbeidsrom, til bilderedigering, video, musikk, kanskje en gitar eller to på veggen, kanskje trommesettet til Rag, kanskje bokhyller langs hele den ene veggen. Pipa går ned bak veggen, kunne den vært hentet frem, kanskje, kunne det stått en liten ovn her, kanskje, kunne jeg fyrt på kalde vinterkvelder og gjort det ekstra lunt og godt?
Så står jeg der nede med føttene i grusen og lurer på om det blir varmt nok til å støpe denne helgen, grovstøpen, første «ordentlige» byggetrinnet tenker jeg iblant, men det er jo ikke egentlig sant; jeg har lagt ned drensrør, jeg har lagt ned pukk, jeg har lagt singel, og jeg har rettet den nokså godt av. Det må telles det også, selv om det er litt grovt og upresist. Jeg er spent på støpen, på å pusse igjen langs veggene, på å legge isolasjon, fuktsperren, varmekablene, jeg er spent på hvordan det blir her nede når det blir et rom igjen, kjellerrom, mitt rom.
I mellomtiden tegner jeg, kanskje sånn, kanskje sånn, med hyller og pulter og kanskje en ekstra fryser óg. Kanskje det blir støp denne helgen. Kanskje neste. Jeg er spent på hvordan det blir.
Endelig oppsamling fra varmepumpa
Etter lang tids planlegging og grubling fikk jeg rett før ferien endelig bestilt deler til oppsamling av kondensvann fra varmepumpa. I kveld fikk jeg endelig montert det. Varmepumpa går ganske mye her høst-vinter-vår (og om sommeren når vi tørker klær), så det blir en del vann derfra. Endelig faller ikke dette vannet ned rett på grunnmuren, men blir ledet vekk og ned i samme rør som takrennevannet!
Her er noen fantastisk stilige før-etter-bilder:
Og fra andre kanten:
Potetene satt!
Det blir ingen poteter på Helland i år. Men på Osterøy, her blir det poteter! Kanskje da, vi får jo se, jeg mener, man vet jo aldri. Men jeg har iallefall satt poteter! Arielle, heter dem. Det var 15-16 av dem i jorda, de hadde svære groer fra før, så får vi se om de blir til noe.
Huset som det så ut før
Jeg bestilte Osterøy Bygdebok i to bind på nett her om dagen, og i kveld kom de levert på døra. Et lite stykke uti boka var et flyfoto av Reigstad – og jommen var ikke huset vårt med!
Prosjekt takrennenedløp
Valestrand Hjellvik FK – Sædalen IL: 7- 0
Vi vant! (Man har lov til å si «vi» når man er folkeregistrert der laget hører til, som jeg nå jo har vært i over en måned.) Det var moro å være på fotballkamp. Litt på grunn av fotballen, og mye på grunn av supportergjengen til Valestrand Hjellvik. De kan ikke ha vært mer enn 10, men hørtes ut som 100. Og de holdt trykket hele veien gjennom. Hvilket vel er mer enn hva man kan si om spillerne. Men til tross for tidvis laber innsats, ble det begivenhetsrikt – Valestrand Hjellvik vant 7 – 0 over Sædalen.
Jeg har ikke blitt superinteressert i fotball siden sist, jeg var mest opptatt av å få testet det nye kameraet på folk i bevegelse. Jeg noterer meg til neste gang at jeg må vurdere plasseringen min for å få en bedre balanse mellom lyse og mørke partier, spesielt hvis det er strålende sol som idag. På den annen side er det jo greit å stå nogenlunde bak mål, sånn at folk har ansiktene vendt mot meg når det skjer ting det er verdt å ta bilde av. (Og ansiktsuttrykkene er jo ofte det morsomme, synes jeg!) I tillegg har jeg lurt på om jeg kan få hentet ut flere detaljer av de mørke partiene med høyere ISO. Jeg får prøve meg frem på neste kamp!
Noen artige fotos ble det vel lell. Her er et utvalg. God fornøyels!